Vi møttes i lobbyen kl. 20.00 som avtalt med Trond. Dette etter innsjekking og dusj, den var deilig. Alle var der samlet. Vi fikk hilst på hverandre og stemningen og kjemien så ut til å stemme. Vi fikk hilst på Trond og deltakeren som var ferdig med tur nr. 3. De var fulle av lovord om opplegget og turen. Ja, de mente det var den største opplevelsen i livet så langt. Det eneste negative var varmen, spesielt siste del av turen. Trond orienterte om turen, regler, svarte på spørsmål og ga generell orientering og opplegget. Deretter gikk vi til Brenningans for sen middag. Vi var veldig trette om kvelden, og jeg tror de fleste var i seng før kl. 23.00 (amerikansk tid).

Etter frokost var det var det samling for avreise i drosjer til Eagle Rider i sentrum av Chicago. Vi hadde pakket og vi hadde med all bagasjen til Eagle Rider som leide ut syklene og utstyret til oss. WOW, what a shop!!!! Har aldri sett så mye blandet krom og utstyr. Se var bare til å besvime av. Det måtte fylles ut nødvendige papirer for syklene som skulle leies ut. Joel og Jeanette, våre amerikanske guider og mekaniker var her til god hjelp. De kjører Van m/tilhenger og utstyr + plass til passasjerer som ikke kjører sykkel. Sykler ble tildelt, og Joel hadde en gjennomgang og brifing om syklene med hver kjører. Nyttig!

Omtrent kl. 10.20 kjørte vi i samlet flokk ut fra parkeringsplassen. Først var Trond ( han hadde igjen orientert om kjøring i Amerika), så kom resten av følget og til sist Vanen m/utstyr og passasjerer. For et syn!!! Vi formelig fløt ut fra Chicago og ut på prærien. Det var varmt og deilig og kjørevinden på prærien fikk vinden til å blafre i alles hår. Alle kjørte som "guder" og de uerfarende ble fort erfarende over prærien. Vi stoppet ved Funks Grove Maple Sirup og fikk noen deilige smaksprøver. De fleste av oss kjøpte den spesielle sirupen fra lønnetrærne i Illinois. Turen fortsatte på flotte veier og i nydelig kjørevær over prærien. Alle kjørte flott og vi stoppet et par ganger for å etterfylle bensin på lokale bensinstasjoner. Neste stopp var ved Motell 6 i Springfield. Her var det pool. Trond ordnet med nøkler og innsjekking. Vi var raske på rommet, og rett i poolen. Motellet holdt en god standard.

Etter poolen var det samling v/Trond og påmelding til Cozy Dog, en lokal historisk kafe på Route 66. Her fikk vi en glimrende orientering om "Mothers road" av en lokal ekspert. Det var mye historie på veggene om veien. Deretter kjørte vi til motellet i den sene sommervinden og solnedgangen i Illinois og over Springfield. For et syyyn!!! Klokka er nå 22.00 og vi sitter utenfor motellet og koser oss med "juice og vann på flaske". Det er varmt og deilig. Alle har hatt en fantastisk 1ste dag på Route 66. Whar a day in a fantastic country!!!

Sommerhilsen fra Bjarte.

1. stopp var midt på torvet i Corlinville. En sjarmerende liten by med bygninger i westernstil og en liten park med musikkpavliong midt på torget. Denne fungerte også som rundkjøring. Trond fant fram videokameraet og intervjuet en av de eldre innbyggerne. Så fikk jeg en kort intro om hvordan kameraet fungerte og vi la ut på veien igjen. Tenk at jeg fikk lov til å være med på å lage en Roadmovie!!! Vi passerte noen småbyer til som jeg kun fikk med meg gjennom et kornete kamerabilde, og så var det ny orienteringsrunde.

Nå skulle vi passere storbyen St. Louis i Missouri. Her skulle følgebilen ligge i tet og Trond bakerst. Jeg byttet sykkel og satt bakpå med Torleif som har en litt fyrrig kjørestil. Jeg fikk et støkk når pedalen subbet i asfalten et sekund i en sving! Men det er kanskje som med hester: man må bare sette seg på igjen etter å ha blitt kastet av, for ellers kommer man ikke over redselen for dyret. Det ble spennende kjøring på motorveien med mye trafikk og avkjøringer. Vi hadde et kort fotostopp midt på Interstate, hvor vi fikk se The Arch, St. Louis landemerke som går som en enorm bue over Mississippi. Vi passerte elven senere og fikk sett et lite stykke av Tom Soyer's land som Mark Twains (født i St. Louis) barnebøker skriver om.

Vi klarte å komme gjennom St. Louis uten å miste hverandre og etter en kort pause bar det videre i Missouri. Landskapet hadde forandret seg til slake åser og bondelandet ble erstatter med løvskog. Vi fortsatte delvis på I-44 og Route 66, som gikk mye parallelt, med unntak av små avstikkere gjennom tettsteder. Vi hadde lunsj i Meramec State Park, som har blitt gjort om til en stor turistmaskin grunnet Jesse James. Banditten og bankrøveren som senere fikk heltestatus. I Meramecs huler gjemte han byttet sitt. Vi droppet hulen, voksmuseet og slangefarmen og spiste lunsj.

Etter å ha passert Cuba, Voss, Rolla og Bourbon var det ikke underlig at vi skulle sove over i Lebanon. Vi tok en liten pause på Nostalgia, en butikk som hadde alt fra gamle biler til brusautomater. Da kun 6 stk. slapp inn i butikken samtidig, fikk vi en god hvil på benkene utenfor. Så gikk et eller annet galt. Veien lå plutselig ikke der den skulle, men ingen var lei seg for det, for på omveien kjørte vi igjennom det vakreste landskapet hittil før vi endte opp på motellet ved 7-tiden.

Det ble raskt skiftet og mange hoppet i bassenget. Her ble de fleste langt utover kvelden, men noen tok en avstikker over veien til Starlight Bowling. En flott dag!!! I går passerte vi byen Normal og i dag kjørte vi forbi Success og Competetion. Mens de normale menneskene kanskje bor i Springfield?? I morgen kommer vi til Springfield igjen som etter 3 dager blir den 3. byen med dette navnet. "Våråker" klinger ikke like godt på norsk!!!

Annette Yssen

Vi så at dette kunne bli en våt dag, og vi fikk rett! Snart bøttet det ned, og vi stanset på en nedlagt bensinstasjon for å vente til regnet ga seg. Men det skjedde ikke, og vi ble tvunget til å finne frem regntøy. Vi kjørte i regnvær frem til lunsj. Flere av deltakerne måtte tømme skoene for vann før de kunne gå inn for å spise. Våte MCere har humor, noe som kom frem under lunsjen.

Etter lunsj skrudde vi av regnet (hvorfor gjorde vi ikke det før?), og pakket ned regntøyet. Det gikk bra. Været ble bare bedre og bedre, og snart var alle tørre. Vi kjørte gjennom flere småbyer, og det var bare cowboyene som manglet for at bildet skulle vært komplett. Det er lett å skjønne at nordmenn utvandret til Amerika når vi ser mulighetene de hadde til å drive som farmere. Makan til jorder og mengder av kveg!!! Vi har i dag kjørt i 3 delstater. Missouri, Kansas og nå er vi i Oklahoma, hvor vi ble ønsket velkommen av en tilfeldig dame på en bensinstasjon.

På vår vei gjennom Kansas besøkte vi Eisler Brothers General Store, en komplett souvernirbutikk over Route 66. Så kom vi til Rainbow Bridge. Her ble kamera og video flittig brukt. Vel inne i Oklahoma besøkte vi Totempelparken i Foyil. Her var bl.a. "verdens største" totempel. I Caloosa lå en stor blå hval og gapte. Hva skal vi si om fantasien til ham som gav den bort i bryllupsgave??? Da vi kom fram til motellet i Tulsa var det 33 varme grader ute. Vi avsluttet som vanlig dagen ved bassenget.

Britt og Halvard Berntsen.

Kl. 12.30 ankommer vi Hillbillee's Cafe; Dette er et koselig og notalgisk sted som lever av Route 66. - i hovedsak et spisested, men også muligheter for Bed & Breakefast. Det ser nesten forfallent ut på utsiden, men er nydelig innvendig - slett ikke falleferdig. På Hillbillee's Cafe treffer vi Michael Wallies til et møte som Trond har arrangert.

Etter et godt måltid, drar vi til "The Round Barn" som er enda et landemerke på Route 66. Denne loven som befinner seg i Arcadia, ble bygget i 1898 og er nå forsamlingslokale i overetg. og salgslokale for Route 66-effekter i underetg. I overetg. får vi et foredrag i historien rundt Route 66 og "The Round Barn" av Michael Wallies - Route 66' guru. Det denne mannen ikke vet om veien er ikke verdt å vite.

Etter 2 timer, oljefylling og bensinfylling drar vi videre (nå i roligere tempo). Turen går til Oaklahoma City, hvor vi har et kort stopp ved National Memorial Center - laget til minne om bombeofrene i 1995. Vi prøver først å parkere på postens parkeringsplass, men må ut derfra. - Det hjelper ikke at Trond forklarer at han egentlig skal inn på postkontoret for å kjøpe frimerker!! Neste stopp er Lucille's tidligere bensinstasjon. Hun ble av noen kaldt "Route 66's mor", men måtte gi opp bensinstasjonen da motorveien ble åpnet (hun levde deretter på salg av brennevin). På eiendommen hennes står et bekranset trekors, og i vinduet henger et eksemplar av minneordene fra begravelsen hennes. Hun døde dessverre i 2000, så henne fikk vi ikke hilst på. Hun må ha vært et godt menneske; Trond forteller at når noen trengte bensin, men ikke hadde penger, gav hun dem bensin og lot dem gjøre noe arbeid for henne som motstykke.

Kl. 18.40 er vi alle sammen vel fremme på Trade Courtyard Inn i Clinton , Oaklahoma. Vi får utlevert nøkler sammen med en historie om at Elvis Prestley hadde bodd på dette motellet flere ganger. Han bodde da på en suite ytterst på motellet. Dette rommet blir i dag kaldt "Elvis Prestley rommet". (Det viser seg at vi får tildelt naborommet). Siste gangen Elvis bodde på dette Motellet, klarte ikke værelsespiken å holde på hemmeligheten. Ryktet spredte seg hurtig i Clinton og en mengde folk møtte opp utenfor. Elvis gjorde da en opptreden for de fremmøtte, men kom aldri tilbake til motellet. Bjarte og John sørget for å få et intervju med sjefen for motellet som var her da Elvis bodde her - og: de fikk en omvisning på rommet, som ble foreviget på film. Kort samling ved bassenget ca. kl. 19.45. De fleste spiste middag på mexicansk restaurant. Kvelden ble avsluttet på øvre terrasse på motellet. Alt i alt enda en opplevelsesrik dag!!!

Tove og Roy

Passerte Elk City og var i ERICK kl. 11.55 for et uforglemmelig møte med HARLEY & ANNABELLE som spilte og sang på en måte som vi aldri vil glemme - et høydepunkt på turen. Så var det tid for mat, og den ble inntatt på Cowboys restaurant i Erick. Det måtte bli en "Buffalo hamburger" på noen av oss.

På ettermiddagen ankom vi "The Big Texan Steakranch" i Amarillo med stil, oppfrisket av en liten regnskur, 5 min. for parkering. Felles bespisning med musikk av stedets egen trio som fikk John til å trå til med en liten borddans til stor glede for de som har sans for øyeblikket og impulsivitet. Det er som det er sagt: I Texas er at jævlig stort. Og det fikk noen av oss oppleve på det lokale "in"stedet for Amarillos danseglade innbyggere. En fin og koselig avslutning på kvelden med Honky-Tonkmusikk og Two-stepdans på Midnight Rodeo.

Jan Gram

Tok lunsjen halvveis på Route 66 -"Adrian Texas Midpoint Route 66". Tok masse bilder av skiltet som viste at vi var halvveis. En lokal innbygger kom med en okse som flere red på, en kjempestor okse, den var veldig fin!!

Vi tok en stopp på grensen til New Mexico, og vi stilte klokkene 1 time tilbake! De bygninger som vi titta på var som en spøkelserby, veldig rart å se at flere av møblene og andre ting stod igjen. Landskapet forandret seg veldig da vi kom til New Mexico: ikke bare enorme flater, men litt fjell. Jorda ble rødaktig, veldig spesielt, kjempefint!!!

Vi kom til motellet ved ½ 5-tiden og sjekket inn. Vi var ikke så velkomne p.g.a. av forrige gruppe, som hadde fått litt trøbbel med politiet. Etter innsjekking dro vi til "The Blue Hole", der vi tok et bad! Det var veldig avkjølende, ca. 18oC kaldt. Men veldig , veldig godt!!! Dette har vært en kjempefin tur hittil! Jeg har kosa meg veldig!

Anita

13.15 var det på'n igjen med retning for Albaquerque. Altfor kort tid i Santa Fe! På tur mot neste overnattingssted, stoppa vi i Madrid (!!) - en liten "hippie" - landsby. Vi fikk oss noe å drikke, og titta innom noen butikker. Synes egentlig at ting er dyrt. Etter ankomst "Best Western" i Albaquerque og noe informasjon, delte vi oss i 2 grupper for å "shoppe". Noen av oss dro av gårde med syklene (altså ikke bil!) til et gedigent varehus, OSHMAN, og kjøpte LEWIS-bukser til $37. Litt uoverensstemmelse innimellom, men vi "står han av"! Som nevnt utmerket terreng å kjøre i i dag, så det var nok flere av oss som fikk NOK ET "KICK ON ROUTE 66"!

Britt Inger

Vi kjørte gjennomen indianerlandsby "Laguna". Her så vi at indianerne nå bor i "hus". De hadde det fryktelig rotete rundt husene sine! Vi passerte "Continental divide", før vi ble møtt av et regnskyll. Her var det bare å finne første og beste avkjøring, og på med regntøy. Videre kjørte vi mot byen Gallup, og regnet gav seg. Solen tittet igjen på oss.

I Gallup spiste vi lunsj. Det virket som det var en del småtyver i denne byen, da vi for første gang ble anbefalt å ta med oss hjelmene da vi forlot syklene. Og her ble vi nesten frastjålet vår "kjølekasse" for vårt kjærkommende kalde vann, men "kjeltringen" ble heldigvis stoppet. En av byens luringer spurte om han kunne låne en sykkel for 50 cent!!! Det er vel ikke sikkert at vi hadde sett mer til den om man hadde falt for fristelsen!!! Videre kjørte vi mot "Petrified Forrest National Park".

Vi forlot New Mewico og inn i Arizona. Her var det igjen på tide å stille klokkene 1 time tilbake. Så nå ligger vi 9 timer etter moderlandet. I "Petrified Forest National Park" (forstenet tre) kjørte vi på egenhånd, slik at vi kunne stoppe å ta bilder der vi følte for. Og vi følte ofte for det!!! Det er vanskelig å beskrive hvor vakkert, spesielt det var her. Landskapet skiftet farge fire ganger fra topp til bunn. Dette må bare sees med egne øyne!!! Da vi kom ut av parken truet værgudene med regn igjen, men vi her jo regntøy! Vi kjørte videre mot dagens endepunkt, Winslow, uten at det ble noe regn.

Vi kom til motellet kl. 16.30, og det er vel ikke å overdrive når jeg sier at hodet er stappet med inntrykk! Hittil har turen bare vært fantastisk! Gleder meg til Grand Canyon i morgen!

Torgunn

Vi stoppet for bensin i Winslow og fortsatte så mot Grand Canyon. Siden det ikke finnes spisesteder i Canyon, stoppet vi for en veldig tidlig lunsj i Cameron (11.30). Gjennom Grand Canyon kjørte vi hver for oss, slik at hver kunne stoppe der det passet. Det er umulig å prøve å fortelle hvilket inntrykk Grand Canyon gir - verken i ord eller bilder. Det må bare oppleves!

Vi stoppet utenfor Grand Canyon for bensin og litt mat, og fortsatte så den siste timen mot Williams. Før vi sjekket inn på motellet var vi innom "Route 66 Magazine & Giftshop". Kun 20 dråper regn hele dagen. Kl. 20.00 samles vi i resepsjonen for å dra "down-town" Williams for å se et Western-show i hovedgata. Deretter går vi til middag.

Trond

En kort pause i Seligman før vi kjørte videre på I-40. Etter hvert som vi nærmet oss Kingman begynte nedkjøringen, og varmen kom sammen med de flotte anlagte veitraseene mellom fjellene. Gamle Route 66 går iflg. kartet lenger mot nord og skulle vært spennende å kjørt i stedet for I-40.

Vi kjørte gjennom/utenom Kingman og tok endelig av fra I-40 og inn på gamle Route 66. Over passet før Oatman var det omtrent som å være på Vestlandet, i hvert fall svingene! Oatman med eslene som tigger mot deg, som kattene på charterreisemålene i "syden", var veldig sjarmerende. Lunsjen ble inntatt her. De fleste spiste på "en-dollar"-restauranten. Tidligere gjester med overskudd av kapital hadde signert en seddel og fått den tapet på vegger og hva det måtte være.

Veivalget videre fra Oatman mot og over Colorado River gjorde at vi fikk med oss den 9. staten på turen, Nevada. Her var det noen fine "resorts" for spillelystne personer. I Needles var det lagdeling - 75 mph eller sammen med følgebil og 55mph. 44oC tørr luft, men dog. Ut i Mohave-ørkenen skulle vi. Med en grundig "kald"-vannsdusj før start, på en rasteplass og ved bensinfylling ca. 50 miles før målet, så ble ikke trusa tørr før ankomst motellet. For noen var varmen tøff, men for andre hadde det kanskje vært spennende med enda flere Celsiuser. Uansett var alle vel fremme i 4-5 tiden. Resten av dagen ble omtrent stort sett som de øvrige: basengkanten, middag, øl osv.

Arne

Per Ståle