| Route 66 Chicago-Los Angeles | 30 Juni - 12 Juli 2004 |
| 30/6-04 Oslo via Amsterdam til Chicago |
| Det begynte virkelig å krible da jeg stempla ut kl.15.15 tirsdag på jobb, ble ønsket god tur av kolleger og sjefen med kona. Stakk bare hjemom en tur for å dusje og pakke ryggsekk og bag i bilen for å dra nedover til Karin. Den ble en god middag med rødvin, så vi skulle sovne med en gang, og det hjalp!!! |
| 1/7-04 Chicago-Springfiled |
Våkna nok altfor tidlig, men det er ikke bare å snu døgnrytmen så fort. Solid frokost ble inntatt, egg og bacon, og pannekaker for de som ønsket det. Begge deler ble det en god del av i løpet av turen. Kl.08.30 var satt som avreise for å hente sykler hos Eaglerider. Vi stussa nok litt når sjåføren begynte å veive med begge armer og en tlf i hver hånd. Visste nok ikke hvem han skulle prate med først og sist. Da kommenterte Odd fra baksetet at det hadde vert lurt å være blekksprut i et slikt tilfelle. Men han fikk orden på de til slutt, og vi kom oss da fram forholdsvis trygt og greit. Utleveringa av syklene gikk greit, for vi hadde gjort unna det meste av papirarbeid på forhånd, så det tok ikke mer enn ca.2timer så var vi i gang ut av Chicago. Og i tillegg så ble det lagt igjen en del dollar på andre siden av gårdsplassen. For der holdt Harley Davidson-forhandleren til. Der fikk man kjøpt både det en hadde bruk for, og ikke minst det som kanskje ikke hadde bruk for i det hele tatt. Vi fikk god hjelp av hyggelige ansatte som stoppa trafikken slik at vi kom oss samla av gårde. En liten velt ble det også, men det gikk greit med både fører og sykkel. Første stoppen ble for å spise litt på en kafé. Deretter bar det videre til en nedlagt bensinstasjon hvor vi var inne og titta litt. Det så ikke ut som den hadde vert ute av drift så lenge, for det sto utstyr i verkstedet som ikke var så veldig gammelt. Men samtidig ikke helt ”up to date”. Vi var innom Maple sirup, en tidlig produksjon av lønnesriup hadde pågått der. Nå var det bare souvernirer de solgte der. Når vi gikk av syklene på tunet, hørte jeg en merkelig suselyd som jeg ikke klarte å stedfeste. Og når jeg gikk rundt og titta litt på det som var inne og ute slo jeg meg ikke til ro med at det sikkert ikke var noe. Men fikk likevel Tommy til å titte på bakhjulet mitt når jeg reiste den opp fra støtta, og jo da, mistanken var rett. Jeg hadde punktert!! Det var bare å få den på hengeren og sette seg i bilen. Reservesykkel var det ikke der da, den kjørte Øyvind og Betten på. Vi prøvde å få tak i dekkfiks på Dixi Trucks, men de hadde noe slikt. Det er for øvrig er sted som sikkert de fleste trailere stopper og fyller drivstoff, og ser etter om alt er i orden på bilen og får seg litt hvile selv også. Så vi kjørte innom Harleydforhandleren i Springfield og leverte sykkelen min der, og skulle hente den igjen neste dag kl. 10,30. Derifra var det ikke lange biten til hotellet, som ikke engang var klargjort rommene våre når vi kom dit i 18tida. Men det ble kompensert med gratis middag, og det var greit nok. Vigdis var den første i bassenget, og ble nok litt skremt da gubben ropte bort til henne og sa vi måtte bytte hotell. Det kom et lite hyl borte fra det, men da begynte vi å le alle sammen og spøken var et faktum. Siden ble det en dukkert i bassenget på de som ville, og sosialt samvær. Og bassengene ble benyttet flittig underveis, kjempedeilig etter en varm dag på sykkel, selv om denne første dagen ikke var av de varmeste. |
Vi var egentlig ganske tidlig oppe denne morgenen og, og fikk oss en bra frokost i restauranten til hotellet.
Jeg, Trond og Øyvind samt Gunnar dro til Harelyforhandleren etter frokosten. Geir skulle få fiksa ene høytaleren på Electragliden sin, men tror ikke de fikk tid til det. Sykkelen min var ferdig like etter lovet tidspunkt, som satt til 10,30. Den ble vel 10,45 før vi kom oss av gårde mot hotellet igjen. Og da var de andre ferdige til å hive bagasjen inn i bilen og så bar det av gårde igjen kl.11,45. Det ble en del kjøring på interstate, men og litt på gamle66. Når vi kjørte gjennom St. Louis, som blir sagt er porten mot vest, måtte vi holde formasjonen for at alle skulle komme vel fram. Det ble en del køkjøring akkurat i det vi passerte ”kjerna” av byen. Den ble så hett mellom beina av motoren at en bare venta på full varmeskjæring. Men det gikk greit, kom oss opp i høyere fart etter hvert og fikk kjølt oss ned. Vi var innom Meramec Caverns. ”The hideout of Jesse James”. (”Jesse James skjulested”) |
3/7-04 Lebanon-Tulsa |
Vi kjørte en liten bit opp i gata for å få oss litt frokost, som igjen for det meste besto av egg og bacon. Det var bare å sette på seg regntøyet når vi hadde pakka på sykkelen og skulle dra, det begynte nemlig å silregne. Et slikt regnvær man opplever mange ganger her til lands. Vi gikk igjennom kjøringa de foregående dagene. Noen syntes det gikk for fort slik at de ikke fikk sett noe, andre mente vi kjørte mye på interstate. Det var jo Route66 vi skulle kjøre mente de. Men de hadde nok ikke fått med seg all innformasjon før vi startet. |
4/7-04 Tulsa- Clinton |
Det var overskya da vi starta på morran og det kom noen regndråper etter hvert også, men ikke slik at vi stoppa og satte på regntøy. Sola kom fram og det ble like varmt som før. Første stopp i dag var i byen Stroud, vi var innom Rock Café og titta litt og kjøpte kaffe og det som ellers sto på ønskelista til de som var innom. Rett bak den lå det en suovernirsjappe som vi også var innom. Der fikk jeg tak i et stort krus i børstet stål til bare halve prisen mot i Springfield. Deretter bar det videre til Seaba Station, en brukt/antikk/gavebutikk hvor vi også spiste lunsj. Det var noen reale sandwicher med roastbiff, og vi gikk og titta litt rundtomkring i butikken, men det var stort sett ting som ingen ville ha lengre. At det var så mye antikk, har jeg liten tro på. Vi kjørte videre gjennom Oklahoma City, i tett formasjon bak følgebilen så gikk det greit. Det var heller ikke så mye trafikk den dagen. Derfra bar det videre til Arcadia, der det var satt opp en litt spesiell låve, trill rund var den. Og stedet var på en måte en skikkelig cowboylandsby. Det eneste var at hesten var byttet ut med motorsykler, og Harleyer som seg hør og bør. De kom i alle varianter og modeller, blanke og fine var de også, men det kan vel være spesielt på grunn av at det var nasjonaldagen deres også den dagen. Da vi ankom Clinton, lå hotellet rett overfor et museum som inneholdt en hel del fra tiden med Route66. Selv var jeg ikke innom der, men de som ville, og rakk det var innom en tur. Det stengte tidligere den ettermiddagen. Resten av oss benka oss rundt bassenget, men øl og ellers de godsakene man måtte ønske seg etter endt dag. Odd kom ruslende ned og var helt fra seg, han hadde mista ”taska” si som han pleide å ha hengende på magen når har gikk omkring og titta. Den inneholdt penger, visa, pass, mobiltelefon og ellers det trengtes underveis. Siste stedet han visste han hadde den, var i Arcadia. Trond ringte dit bort, de hadde ikke fått inn noe, men de skulle se etter om det ligge noe der. Han ringte kona og for å få stengt visakortet, det var riktignok midt på natta her men det måtte jo gjøres. Når det var gjort satte han seg ned og prøvde slappe av litt. Etter ei stund reiser han seg opp og tar en megaspurt bort fra bassenget, blir borte ei stund og kommer tilbake blid som ei sol, Da kom han på hvor taska lå, den hadde han lagt under hodeputa med det samme han kom inn, snudde seg rundt og så var det borte. Det fikk da en lykkelig slutt, og ny telefon hjem med gladmelding til kona. Og utpå dagen etter kunne visakortet brukes igjen. Det ble pizza på taket på hotellet den kvelden, for det viste seg ar restaurantene også stengte tidlig den kvelden. Det ble til slutt et lystig lag på taket, og Per Åge hadde ønska seg langt hår når han kjørte Harley, og det var da noen som hadde hørt og fiksa. Så det ble overrakt der oppe. Nasjonaldagen i USA feires ikke noe spesielt, bare litt fyrverkeri kl.21.00 på kvelden. Og at dagen etter er det helligdag. På slutten av dagen bytta jeg sykkel med Leikvin, han og Wigdis kjørte Electraglide, og jeg hadde lyst å prøve den. Men den gikk enda dårligere enn min gjorde. Selv med kona si bakpå min gikk Heritage’n bedre mente Leikvin. |
5/7-04 Clinton- Amarillo |
Dagen som vanlig med en solid frokost, den ble inntatt litt bortenfor hotellet vi lå på. Jeg måtte sitte med Odd bortover, fordi Øyvind hadde låst sin sykkel til min. Vi rota litt før vi fant innkjøringa til restauranten, men Odd bare spurte Karin og Kjetil om omvisninga ikke var fin, for vi fikk da sett oss litt om i samme slengen. Da vi kjørte videre skulle vi kjøre litt på Route66 til å begynne med. Det bar inn på en grusvei som sykkelen bare måtte få leve sitt eget liv på, og støva gjorde det. Ille måtte det være for de som lå bakerst. Og det synte når vi stoppa etter ca.2,5 mil. Da hørte vi ikke noe mer om at det var lite kjøring på Route66. Det var jo derfor at deler av den var valgt bort. Vi dro videre til Elk City, hvor vi stoppa og var inne på det offisielle Route66 museet. Der viste de og litt fra hvordan farmerne hadde på den tida. Og for de som ikke visste det, sa har faktisk USA patent på 1100 forskjellige piggtrådtyper!! Noen av dem var vist i museet, og spesielle var de mange av dem. Derfra bar det videre til byen Erick, hvor vi som kjørte først fikk oss litt av en overraskelse, da vi snudde rundt i gata var det kommet ut to skapninger som sto og vifta med hvert sitt Route66 skilt. Det var hippieparet Harley og Annabelle som tok i mot oss. Vi spiste lunsj der og ble underholdt av dem etterpå. Det ble også en dansekonkurranse etterpå, den vant Geir og Vigdis. Annabelle hadde ikke akkurat den beste sangstemmen, men gitarkunnskapene til gubben veide opp en hel del der. Statsgrensa ble passert like bortenfor Erick. Vi stoppa også ved den første bensinstasjonen som i 1929 ble bygget og leid ut til Phillips i staten Texas. Vi kjørte videre mot Amarillo, vi kjørte forbi det skjeve vanntårnet, og stoppa å bla. Og titta på et stort kors som visstnok var det største i den vestlige verden. Hvor Vi ankom Amarillo og sjekka inn på Big Texan hotell. Det bar som nå vanlig rett i bassenget. Øl ble bestilt, så denne gangen slapp vi å gå kjøpe det selv. Kona til et vennepar av Trond tok opp bestilling og handla for oss, så vi kunne jumpe rett i bassenget. Der fikk Odd også lov å titte inn i en ekte amerikansk truck, en Kenwort. Han var litt stolt da, han fikk og lov å prøve starte den, men det var så mye klokker og greier på dashbordet så han turte ikke. Vi spiste middag på Big Texan Steakranch. De som ville kunne få prøve seg på steika som veier 2,2kg, og klarte de den i løpet av 1 time, slapp de å betale for måltidet. Geir og Tommy prøvde seg på den middagen. Geir var den som kom lengst, han hadde igjen en kjøttbit på størrelse med en kotelett. Hadde han fått et kvarter til kunne han klart det mente han. De spiste visstnok ikke så mye kjøtt de nærmeste dagene etterpå.. |
6/6-04 Amarillo- Santa Rosa |
Det var litt skya da vi titta ut og gikk for å spise frokost på Big Texan Steakranch, men det ble ikke noe regn først på dagen. |
7/7-04 Santa Rosa- Albuquerque |
Frokosten denne dagen ble inntatt i samme bygget som bensinstasjonen vi fylte på i går, vi visste ikke hva det var vi fikk da vi bestilte. Men det viste seg å være tortilla som det var rulla inn det meste i. Stor var den ikke så det gikk ikke lenge før sulten meldte sin ankomst utpå dagen. Vi starta å kjøre kl.10, for det var en av de korteste etappene denne dagen. Det var litt bakker og svinger i starten, deretter retta veien seg ut og vi bare den forsvant i horisonten. Titta på klokka, og tok sånn noenlunde tida, det gikk ca. en halv time før det var en sving i enden. 0-stilte ikke tripptelleren på sykkelen, men langt det var det. Vi kjørte ikke så mye på Route66 denne dagen, der vi skulle svingt av etter Santa Rosa hadde tatt vekk brua som vi skulle kryssa interstaten, så det ble mye på den denne dagen. Men det var greit for det var ikke veldig mye trafikk. Vi nærma oss Santa Fe, og det så truende ut rundt omkring med regn, lyn og torden. Øyvind kjørte først og rota litt med å finne rette veien inn til Santa Fe. Så Trond overtok igjen og leda oss på rett vei. Etter å ha fått parkert syklene både her og der i byen gikk vi for å få oss noe å spise. Trond ble igjen i bilen og så etter syklene, for de var flinke til å gi parkeringsbot når det sto flere sykler i samme lomme for bilene. Vi hadde fått av 2timer å gå rundt i byen, og like etter at vi hadde kommet oss under tak satte det i gang med å regne og hagle, noe så jævlig som det pøste ned ei stund. Så var det like brått over som det begynte. Vi spiste oss ferdige og gikk ut i gatene og titta litt i butikker. Vi fant ut fort at det ikke var noen billig by, så det ble ikke noe særlig enn det aller mest nødvendige. Da vi kom tilbake var det likevel noen som fikk seg en liten overraskelse, de som hadde hengt igjen hjelmen etter hakereima på styret fikk lagt hodet i bløt når de tok på seg hjelmen, Ingen tenke på det når vi forlot syklene. Men tør var nå ikke mangel på så det gikk greit. Vi kjørte videre mot Albuquerque, og kjørte gjennom små daler i bare ødemark. Vi stoppa litt i en hippiby som het Madrid, det var ikke mange som bodde der, og hva de livnærte seg av kan en saktens luer på. Det ikke så mye som minnet om næringsliv der nei. Et lite kunstgalleri og en kaffe var det jeg fikk med meg der. Derfra bar det rett til Albuquerque, og BW American Motor Inn. Det bar rett i bassenget her og, og de som ikke gjorde gikk for å kjøpe øl. Etter å ha kjølt seg ned litt der gikk vi for å spise på en meksikansk restaurant like ved hotellet. Det var kjempegod mat de hadde der, som alle de andre stedene vi spiste på turen. Etter middagen ville jeg, Odd, Kjetil og Tommy ha oss en drink. Og det fikk vi selv om de egentlig hadde stengt baren. Det vi fikk etter å ha bestilt var kanskje ikke slik vi var vant til blandingsforhold, men drakk det gjorde vi. |
8/7-04 Albuquerque- Holbrook |
Vi starta med å kjøre over ”the 9-mile Mountain”, merka ikke så veldig mye til det egentlig. Men det bar mest nedover av en eller annen merkelig årsak…. Vi fylte bensin i en liten by som het Laguna, det var midt i indianerland og det skjønte vi når en bil kjørte forbi stasjonen vi hørte et litt spesielt hyl fra bilen som ikke noen annen en vaskekte indianer kunne få til. Vi stoppa ved en butikk som Trond mente var den (eneste) beste butikken der de solgte indianer-souvernirer, men selv kjøpte jeg ingenting. Det var masse fint å se, og få kjøpt selvsagt, men det så liksom ikke så veldig håndgjort ut syntes jeg. Så det ble ikke kjøpt noe annet enn å fylle oppmagen litt med den stunda vi var der. Men det var et aldeles nydelig landskap rundt der, mange fine formasjoner i fjellet i de fineste farger. Vi kjørte videre til Gallup, der ble det litt krøll med tida vi skulle være der. Først et kvarter, men så var det noen som ikke hadde spist så de måtte ha lengre tid på seg. Så ble det til slutt en halvtime så alle fikk mat i magen før vi dro videre. Det var en del indianere som bodde i og nær byen, de visste å snike til penger fra turister. En tilfeldig kar forklarte oss hva de forskjellige kroppsdelene het på indianerspråket. Og når han var ferdig, så strøk han og klappa seg på magen og sa han var sulten. Han fikk noen dollar av oss, om han var fornøyd med det han fikk, nei det vet jeg ikke. I denne byen var det heller ikke lov å servere indianere alkohol, det ble bare solt til ”vite” amerikanere i barene der. Det var visstnok en del alkoholproblemer blant urinnvånerne der. På slutten av dagen kjørte vi gjennom en nasjonalpark, Petrified Forest het den. Det er inne kunne vi se krystallisert tre, som hadde blitt dannet gjennom millioner av år. Vi spøkte og litt med det at amerikanerne kunne ikke ha vert på månen, de kom ikke lengre enn det som var nasjonalparken. For det så omtrent ut som månelandskap mye av det vi kjørte gjennom. |
9/7-04 Holbrook-Williams |
Ruta denne dagen ble ikke som fastsatt fikk vi høre kvelden før, uten å vite hvorfor. Men noen dansker som også lå der, fortalte at det skulle være et møte i Williams med Harley Davidson, og dit skulle Trond den dagen. Derfor ble det til at alle utenom to sykler kjørte på egenhånd opp til Cameron, hvor vi fylte bensin for egen regning, og spiste litt. Vi hadde god tid på oss der fant vi ut til slutt. Det var så å si et rent ørkenlandskap vi kjørte gjennom hele veien dit, og videre til Grand Canyon. Vi kjørte inn den østre porten til nasjonalparken, og ved første stopp fikk vel nesten alle litt hakeslepp når de så hva som åpenbarte seg for oss. Det kan bare ikke beskrives det synet som møtte oss da, for det første en fantastisk utsikt, og det mektige landskapet. Det er kun en ting å si om Grand Canyon, det må oppleves i virkeligheten!!! For uansett hvordan man legger det fram med bilder og video, så får man ikke fortalt og vist hvordan det er der i virkeligheten. KJEMPEFLOTT var det. Alle sammen hadde til slutt meldt seg på helikopterturen som gikk over Canyonen, og det var bare enda mer fantastisk å se det hele fra fugleperspektiv. De som ønsket det etter flyturen, kunne kjøre inn igjen og se mer fra området. Og det som ikke ville det kjørte ned til Williams og sjekka inn på hotellet. Selv lengta jeg veldig etter en dukkert, men badebuksa lå igjen i bagen i bilen som enda var oppe i nasjonalparken. Og den kom ikke før etter at den verste varmen hadde gitt seg, så det ble bare en tur i dusjen og ut å spise middag. Som vi for øvrig kunne kjøpe i tilknytning til hotellet vi bodde på. |
10/7-04 Williams- Laughlin |
Vi starta kl.10.00 med å kjøre. Vi kjørte første økta på interstate før vi stoppa i Seligman. Der var det nesten kun 50-tallet og Route66 som det handlet om. Souvernirbutikkene lå ved siden av hverandre oppover gata, og det var stort sett det samme i de alle sammen. Landskapet var ikke så verst å kjøre i, litt skog ved veien så det ikke virka riktig så øde. Og lite ante vi egentlig der og da hva som ventet oss senere på dagen. Vi kjørte gjennom Truxton, Hackberry og Kingman. Ved stoppen vi hadde før Oatman, holdt Vigdis på å side sammen. Hun ble sittende i bilen en liten stund for å komme til hektene i varmen, og fortsatte turen bakpå til gubben. Da vi stoppa i Oatman, var det så varmt at noen av oss bare ble sittende i skyggen og drikke og spise is. Det var en gammel gruvelandsby, og eslene gikk løs omkring i gatene i byen. Vi ble fortalt av en kar at det ikke var stort mer enn ca.75 personer som bodde der på denne tida av året, på grunn av varmen. Ellers i året kunne det være ca.250 som bodde der. Da vi kjørte videre ville Trond ha Geir og Vigdis nærmest bilen da vi kjørte videre. Og vi hadde ikke kjørt mer enn ned fra gruvelandsbyen før Geir gjorde tegn på at Trond måtte stoppe. Vigdis bare datt sammen når hun prøvde å gå av sykkelen, så det ble bilen derfra på henne. Torill satte seg og i bilen videre mot Laughlin. Da vi kom fram til hotellet, som var et gedigent hotell, og flere var det ved siden av. Og det viste seg at det var spillekasinoer i alle sammen. Det var også ganske frodig langs elvebredden, kunne faktisk kjenne lukten av tørka høy når vi kjørte. Når vi var framme ved hotellet, fikk vi vann av en ansatt ved hotellet, og vi fikk gå inn i resepsjonen og drikke å kjøle oss ned der. Og det trengtes. Det var 47grd når vi ankom Edgewater Casino Hotell. Så det var godt at vannet i bassenget holdt en meget behagelig temperatur, nesten så det var kaldt å gå uti, men du verden så deilig det var. To sykler skilte lag med resten av gruppa før Oatman, og skulle kjøre opp til Las Vegas. Men den ene kom etter til hotellet senere på kvelden med uforrettet sak. De hadde blitt sendt ut av staten Nevada fordi de ikke hadde på seg hjelm. De andre kom seg fram, men ble stoppa like før spillebyen og fikk lov å kjøre videre om de kjørte innom en forhandler og skaffa seg hjelmer. Det er vel det man kan kalle en liten hvit løgn, for de var heldige og ble ikke stoppa på nytt. |
11/7-04 Laughlin-Barstow |
Det var nesten like varmt da vi starta opp igjen på morran, ca.37 varmegrader!! Men nå var alle før var, omtrent alle tok salttabletter. Og de som ikke hadde fikk av de som hadde kjøpt med seg fra Norge. Så det var like varmt denne morgenen som det kunne være midt på dagen ellers på turen. Men nå var alle mer forberedt på hvordan det ville bli, så alle drakk masse vann og spiste salttabletter nesten som sukkertøy. Vi hadde en liten stopp midt i solsteiken og ingen mulighet til skygge, så vi fikk virkelig føle hvordan det var å være i varmen. Neste stopp ble ved en bensinstasjon, ikke for å fylle tankene på syklene riktignok, men oss sjøl. Det ble både is og masse drikke på alle sammen. Og han stakkaren bak disken fløy fram og tilbake og svetta i varmen gjorde sitt beste for at alle skulle få sitt. Vigdis og Torill ble derfra med i følgebilen, Vigdis sa det rett ut at siden hun ikke følte seg helt vel så ville hun ikke ødelegge turen for oss andre om det samme skulle skje igjen. Da vi skulle passere en av de mange jernbaneovergangene den dagen, begynte Gunnar å bli litt bekymra for bakhjulet på Electragliden. Han var av sykkelen og titta, men det var ikke mulig å se at det var noe galt. Ved neste stoppen var det tid for å fylle tankene på syklene også. Og ble de aller fleste som små unger, vi fant nemlig ut at det gikk an å dynke seg med en vannslange som sikkert var tenkt til andre formål. Men de som ville sto under spruten fra den for å kjøle seg ned litt. Vi kjørte videre mot Barstow, men plutselig dro Øyvind ut av veien og stoppa på en ny bensinstasjon, Trond kom etter og de bytta kjøretøy. Det Gunnar som hadde punktert like etter at vi starta opp igjen etter bensinstoppen. Det viste seg visstnok at det var varmen som hadde tatt knekken på bakdekket. Vi ankom Barstow ca.14.00, og de som ville kunne henge seg på følgebilen og kjøre til en butikk hvor en fikk billige merkeklær, som lå omtrent en kvarter kjøring unna hotellet. Selv ble jeg ikke med på den turen. Odd og Tommy kjørte den ettermiddagen til Las Vegas. De fleste som ikke hadde vært der enda ble spurt om å være med, men avsto. De hadde hatt en kjempefin tur og hadde fått sett det meste som var å se der oppe. Når vi satt og lå ved bassengkanten etterpå var det noen som syntes temperaturen var veldig behagelig. Og Wigdis hadde skaffa et termometer som hun la i skyggen ved bassenget. Og det viste faktisk 32 varmegrader! Så det er utrolig hvordan man venner seg til varmen på en såpass kort tid. Jeg våkna nok på et halvt øye da Odd kom igjen og krøp i køya, men sovna igjen like fort og sov til morgenen. Alle var nok temmelig utslått etter kjøringa i varmen. |
12/7-04 Barstow-Los Angeles |
Alle kom seg opp igjen og satt under et tre utenfor hotellet og ventet på at følgebilen skulle komme igjen etter å ha vært og kjøpt vann, og få pakket inn bagasjen. Så bar det rett mot Big Bear Mountain. Vi hadde en stopp for å fylle bensin like ved foten av fjellet, og for å drikke og spise litt for de som ikke hadde fått i seg noe særlig frokost enda. Geir og Vigdis, og Leikvin og Wigdis kjørte litt i forveien for å filme oss i farta. Det ble tatt opp mange timer med film til sammen, men det aller meste var i fart bakpå sykkelen. Og da blir det som kjent omtrent bare vindstøy. Så det var for å få litt mer lyd av syklene det ble gjort. Vi begynte omsider å krabbe oppover fjellet gjennom krappe svinger. Det var slik at det likegodt kunne vært en norsk fjellvei vi var i ferd med å ta oss opp. Men alle som ikke kjørte Harley til vanlig, ble nok noe skuffet over hvordan den var å kjøre slik svinger. Det skrapte så alt for tidlig, alle hadde vel fått skrapa fotbrettene sine en eller flere ganger på veien opp. Men så var det naturen da, det endra seg betraktelig, fra ørken til svær furuskog. Vi prøvde fire stykker av oss å nå rundt ei furu da vi stoppa ved Big Bear Lake, men nådde ikke helt rundt. Noen hadde lyst på de store konglene som hang toppen på furuene, men de var alt for høyt oppe, og ingen var å finne på bakken heller. Så den souverniren ble det ikke noe av. Vi var og inn forretningen ”Big Bear Choppers” tvers over veien for McDonald, og titta litt på at de bygde helt om Harleyer til Choppere. Men det koster å være kar, de to som sto inne der kosta henholdsvis 85.000$ og 80.000$.(dyrt!!!) Da vi kjørte videre ned mot San Bernadino, savna jeg nok TDM’n lite grann. Det var en sann orgie med svinger hele veien ned fra platået. Vi hadde to stopp på veien ned for å ta bilder og strekke på beina. Vi kjørte gjennom området der det hadde herja skogbranner året før. Og vi så at veien hadde stoppa brannen på den kanten vi kjørte. Da vi kom til San Bernadino, ble det siste bensinstopp før vi tok fatt på siste og turens lengste enkeltetappe. Det skulle ta ca. 11/2 time (15mil) siste biten mot Los Angeles. Vi kjørte av gårde og det gikk riktig så fint på interstaten. Og det er en ting amerikanerne skal ha, de er svært hjelpsomme overfor andre trafikanter. Vi la jo merke til det, hele veien fra vi starta på turen, men selv i California hvor vi var blitt forespeila at de kjørte fort, og ikke tok noe særlig hensyn, stemte ikke helt. Alle som en, enten store eller små hjalp de oss fram i trafikken som ble tettere og tettere selv om det endt opp i seks felt i hver retning. Vi skulle ha en siste bensinfylling før vi leverte syklene hos Eaglerider, men det ble en ekstra runde før vi kom til bensinstasjonen. Hva Trond gjorde borte ved Eaglerider før vi fylte vet jeg ikke helt. Da vi hadde fått fylt opp bar på nytt til Eaglerider får å levere syklene, det gikk greit for alle sammen, nesten. En måtte betale 300$ for ei stripe i framskjermen. På hotellet var det på kvelden felles middag som Trond hadde bestilt på forhånd. Og det ble litt taler og utdeling av sertifikat for alle som deltatt enten i følgebilen eller på sykkel. Odd fikk alle til å skrive autografen sin på hjelmen, så den kunne stå som et minne på bardisken hjemme på Eidskogen. For han kom aldri til å bruke den mer heller, den klemte så over ørene at det ikke var til å holde ut.
På den tida vi brukte inn til LA fra San Bernadino, satt jeg og tenkte på hvor fint vi hadde hatt det sammen, alle hadde blitt en stor gjeng. Og vi ble jo bra kjent med hverandre i løpet av turen.
Einar |