Den første etappen, fra Los Angeles til San Bernardino fjellene foregår på amerikansk Interstate; 7 kjørefelt i hver retning, 110 km/timen og med 4 meters klaring til kjøretøyet foran. En stressende opplevelse, men desto mer befriende da vi etter et par timer kommer over på god, gammeldags "ett kjørefelt i hver retning" vei ved foten av San Bernardino fjellene. Det er over 30 varmegrader og solen skinner fra skyfri himmel. Vi tar vår første pause, drikker en masse vann og pakker vekk kjørejakke og skinnbukse. Alle gode forsetter om sikkerhet viker plassen for komfort og standard kjøreutstyr på resten av turen er støvler, dongeribukse, t-skjorte, fingerløse hansker, hjelm og ryggskinne. Ryggskinne er totalt ukjent i USA, så vi får flere kommentarer fra amerikanerne om at vi ser ut som Ninja Turtles.

Opp mot Running Springs opplever vi en fantastisk tur, veiene og landskapet er som i Norge, men været er amerikansk. Solen steker fra skyfri himmel og temperaturen nærmer seg de 40. Vi har forlatt Route 66 for å ta en mer interessant vei mot Barstow, og ikke minst besøke traktene der to av våre turdeltagere, Vera og Brenda, vokste opp.

I Running Springs besøker vi barndomshjemmet deres før vi tar turen langs Big Bear Lake og kjører nedover mot ørkenen. Vi er nå nesten 3000 meter over havet og nedstigningen fra fjellene er en fantastisk opplevelse; i løpet av en time er vi nede på havnivå og varmen er kommet opp i ca 45 grader. Vi stopper i Lucerne Valley og de smarteste av oss sørger for å innta atskillige liter med vann. Selv om det er trykkende varmt er luften så tørr at du ikke merker de vanlige signalene som svette og tørste for å innta drikke. Flere av deltagerne må "tvinges" til å drikke vann, slik at vi unngår heteslag.

Tidlig om ettermiddagen ser vi Barstow i det fjerne og gleden er stor da vi endelig ankommer hotellet. Vi ser frem til å sjekke inn på hotellrommet og møtes ved badebassenget. Gleden blir enda større da vi blir møtt på parkeringsplassen og får utlevert nøkler til rommene. Alt er ordnet på forhånd, vi slipper å stå i kø i resepsjonen for å sjekke inn og motta nøkler.

Etter en rask dusj møtes vi ved bassengkanten for å diskutere dagens og neste dags etappe før vi går over gaten for å spise.

Vi har fremdeles ikke justert våre interne klokker på amerikansk tid og våkner derfor veldig tidlig. Det er bra siden vi har bestemt oss for å starte så tidlig som mulig slik at vi unngår den verste varmen. Strekket fra Barstow til Needles går gjennom ørkenen og varmen kommer lett opp i 45 grader. Vi er oppe og klare til å dra kl. 7 etter å ha fyllt bensin. Vi har et par timers kjøring foran oss og foruten i Barstow er Ludlow det eneste stedet i ørkenen det er mulig å fylle. Vi er nødt til å stoppe et par ganger ekstra for å drikke vann, men kommer til Needles før kl. 12.

Fra Needles følger vi gamle Route 66 mot Oatman der vi blir tatt imot av et godt, gammeldags westernshow. To revolvermenn er i ferd med å rane banken da sheriffen griper inn. Lars, en av våre deltagere, blir så grepet av skuespillet at han kommer i slåsskamp med bankrøverne og ender opp med å bli arrestert av sheriffen for "disturbing the peace." Etter at vi har betalt kausjon for Lars fortsetter vi langs Route 66 gjennom Kingman mot Williams. Her sjekker vi raskt inn på hotellet før vi deler oss i to grupper; de som vil slappe av langs bassengkanten og de som vil ta en tur til Grand Canyon. De som tok turen til Grand Canyon fikk et fantastisk skue; Grand Canyon innhyllet i solnedgang gjorde inntrykk på de fleste. En av våre deltagere hadde et pragmatisk forhold til fenomenet; dersom vi tappet vannet av Sognefjorden ville vi i Norge hatt nøyaktig det samme.

Mesteparten av Route 66 mellom Williams og Albuquerque er begravet under Interstate 40. Temperaturen denne morgenen er behagelige 28 grader, perfekt for garvete nordmenn på tur. Vi stopper i Holbrook for å spise lunch. Det ble et merkverdig skue da 22 motorsykler stanset foran spisestedet Taco Bell og alle amerikanerne forlot bygningen slik at vi hadde spisestedet for oss selv. En lokal "tøffing" kom inn og fortalte at de hadde lite til overs for motorsykkel banditter, men han hadde funnet ut at vi var skikkelige mennesker siden alle syklene var pent parkert og det ikke fantes politibiler i området. Vi inntok, sammen med denne ene amerikaneren, en bedre lunch samtidig som vi fikk vår leksjon i amerikanske syn på motorsyklister. Henry Ford oppfant ikke bilen med fire hjul for at vi skulle reise rundt på to.

Fra Albuquerque tar vi den virkelig gamle (før 1936) Route 66 mot Santa Fe. Turen varer et par timer og foregår i nydelige omgivelser; ingen trafikk, behagelig temperatur og passe svingete veier. En fantastisk morgenstund der selv musikken fra radioen på Harley'en foran oss er perfekt. "Born to be wiiiiild" spraker det ut av høyttalerne. Akkurat her, hvor Morgan Kane ble født får vi altså hele Amerika intravenøst rett i blodet. En rus, fri for alkohol og dop. Michael Wallis tar i mot oss utenfor Harrys Road House Cafe, og vi får et foredrag om Route 66 som vi sent vil glemme. Michael er Mr. Route 66 og det den mannen ikke kan om veien er ikke verdt å vite. Han anbefaler oss den videre ruten og at vi stopper i Santa Rosa for å bade i "the Blue Hole."

De svetteste, eller muligens de tøffeste av oss, er klar for "the Blue Hole" når vi kommer til Santa Rosa, kulpen er 30 meter dyp og holder en konstant temperatur på 18 grader. Altså det vi kan klare å presse temperaturen oppi her hjemme en varm sommerdag..

Vårt endestopp i dag er Amarillo og Big Texan. Her serverer de biff på 2.2 kg. Den får du gratis om du tar plassen på scenen og klarer å spise den opp i løpet av en time. Slakteren Ingolf fra Sogndal, er vår helt naturlige testkanin. Skal noen klare å forgape seg i så mye av en okse, må det bli han. Ingolf'en raper og legger gaffelen fra seg etter 1,7 kilo. Resten får han med seg hjem i en "doggybag". Slakteren klarte ikke det flere kvinner og unggutter på 12 - 13 år har klart før han. Men for oss som er vokst opp med biffer på knappe 200 gram, er Ingolf'en fortsatt en storeter.

Ingen av de åtte statene der Route 66 opprinnelig passerte gjennom har bevart mer av den opprinnelige veien enn Oklahoma. Vi kjører langs den gamle veien gjennom Oklahoma City, Arcadia, Chandler og Stroud før vi ankommer Tulsa. Midt i okse-staten i en by på størrelse med Oslo har vi plutselig blitt offentlig interesse. For det er tross alt ikke hver dag 22 Harley'er braker forbi med ryttere fra et land så langt vekke at ingen har hørt om det. Den lokale fjernsynsstasjonen vil derfor ha intervju og vi får attpå til være med på oppføringen av musicalen Oklahoma i friluft. Vi blir i Tulsa i to dager og får med oss besøk til midtvestens største Harley-Davidson forhandler samt et invitert besøk til "First Christian Church" i Tulsa. Her har Karen Brown med venner arrangert lunch der ingen ringere enn Suzanne Wallis (konen til før nevnte Michael) holder foredrag. Hun fortalte oss om turen de hadde vært ledere for i 1996, 70-års jubileet til Route 66, og hvor glade de var for å ta imot oss nordmenn på tur langs samme vei.

Regnet pøste ned da vi satte oss på syklene om morgenen. Alle kledde seg i regntøy selv om vi bare skulle kjøre ca ti minutter til Route 66 Diner i Tulsa. Det var såpass sleipt at et par av oss merket at underlaget "slapp" på vei til frokost. Lykken står som kjent den kjekke bi, det var varmt og tørt da vi forlot Route 66 diner på vei ut fra Tulsa. Vi besøkte Foyil med verdens største totempel før vi stoppet i Afton for å spise lunch. Vi var 27 personer, men den lokale restauranten hadde kun kapasitet til 20. Vi fortsatte derfor til "the Crossroads" der setekapasiteten var stor, men det kun var en kokk på kjøkkenet. Dette var det kun Terje blant oss som oppdaget. "Har dere sett på kjøkkenet. Det kommer til å ta 12 timer før alle har fått det de har bestilt her. Jeg foreslår at vi kjøper hamburgere til hele gjengen." Og slik ble det.

Etter lunch fortsatte vi langs den opprinnelige Route 66 gjennom Kansas. Ordtaket "don't blink, or you'll miss it" var på sin plass, Route 66 går bare 13,2 miles (20 km) gjennom Kansas før vi ankommer Missouri.

Denne dagen står uhellene i kø; fotograf Are får fullstendig skjæring på sin motorsykkel og Øyvind punkterer. Øyvind overtar reservesykkelen og Are deler på de andre motorsyklene de siste to dagene.

Vi har ikke kjørt mer enn 5 miles denne morgenen før vi stopper. Route 66 Garage er et "must stop", her finner du alt fra gamle biler til souvenirer. Så langt på turen har vi ikke sett maken; eieren står utenfor og passer på at vi ikke er mer enn 6 personer i butikken om gangen. Her gjelder det om å ha oversikten. Etter nok 5 miles stopper vi ved Rossatti Vinery for å sjekke hvordan vinproduksjon foregår og smaksprøve varene.

Rett etter St. Louis treffer vi på en amerikansk motorsyklist som vil være med videre på turen. Han har sett et innslag på amerikansk fjernsyn og har ventet på oss utenfor St. Louis. Han foreslår at vi følger den virkelig gamle delen av Route 66 gjennom Carlinville og vi er selvfølgelig enig.

Vi ankommer Carlinville der det foregår en eller annen slags byfest og blir umiddelbart invitert til å delta. For oss blir dette som slutten på en skikkelig western-film. Vi får mat og drikke. Gamle damer inviterer oss på swingom. Jazz-bandet spiller klassiske "Route 66" for oss og de to lokalavisene i byen kommer og lager reportasjer. Da vi drar kjører vi alle flere ganger rundt den lille parken midt i byen hvor hele cowboy-byen står og vinker til oss. Deretter kjører vi inn i en rød solnedgang. Og det er faktisk ikke på film. Det er faktisk ikke "The End" en gang.

Vel fremme ved motellet samles alle ved bassenget for å feire Ingolfs fødselsdag. Jentene har kjøpt kake og guttene øl.

Det ble en sen kveld igår og flere har problemer med å komme i gang. Vi har heldigvis ikke så langt å kjøre, men må levere syklene ved hotellet før kl. 15. Route 66 går parallelt med motorveien og vi kjører langs bølgende maisåkre i behagelige 25 grader. Ved Funks Grove stopper vi for å kjøpe "maple sirup". Bedre sirup får du ikke. Et glass med hjem, så har du en smak av midt-vesten på pannekakene gjennom hele vinteren. Nå er det bare tre timer til syklene skal leveres og vi tar derfor motorveien den siste delen. Vi nærmer oss Chicago og blir betatt av synet av skyskrapere i det fjerne. Vi får en fantastisk tur inne i Chicago der vi kjører med skyskrapere på ene siden og Lake Michigan på den andre. Vi er fremme ved hotellet et kvarter før tre. Gleden er stor der vi gratulerer hverandre med en fantastisk tur, samtidig er det trist at det hele er over. Kjell Østerbø oppsummerte det hele slik:

"Vi har kranglet litt, svettet mye og ledd enda mer. Tonen har vært direkte. Dagene lange. Og alt har vært intenst. Men fytti rakkern for en artig gjeng! Artig fordi vi er så forskjellige. Noen har lånt penger til turen. Andre har klippet sauer for å skaffe ekstra gryn, mens de med penger på bok har brukt noe av "overskuddet".Og det er ingen tvil om at det var en blandet gjeng som krysset USA sammen. Først i følget kjørte Arild Fotland, som jobber for Nera og har bodd utenlands nesten hele sitt voksne liv. Motsetningen, Sølve Hatlestad, har knapt vært utenfor fylkesgrensene til Sogn og Fjordane. Kjøreerfaringene var også ulike. Tommy Notøy, som driver MC Expressen, kjører 60 000 kilometer i året. Fotograf Roar hadde ikke kjørt på 15 år, mens Terje Setsaas nødig kjører i regnvær. Kremmer Lars Orra har skrudd på det meste av motorer, mens restauranteier Steinar Knutsen aldri har åpnet panseret på BMWen sin. Selv i USA er 22 Harley-Davidson motorsykler i formasjon et uvanlig syn. Kanal 8 i Tulsa fant det så interessant at de laget et 30 sekunders innslag på TV om The Norwegian Route 66 Tour of 99. Til Chicago kom vi alle. Der hvor Route 66 egentlig starter. Drømmeturen er over."