Eaglerider hentet oss kl. 7:30 på hotellet og kjørte oss i tre puljer til butikken. Som sjåfør på følgebilen har vi Chuck Livingston sammen med konen Terri. Utlevering av sykler gikk greit, med litt småproblemer ang. noen modeller.

På vei ut fra Eaglerider kjørte Chuck først i gruppen. En av de bakerste syklene mistet en fjær på støtten og fire sykler samt følgebilen ble stående igjen. Dessverre hadde ikke Chuck med seg kommunikasjonsutstyr, så de kjørte avgårde uten de fire + følgebil. Gruppen ble samlet igjen ved foten av San Bernardino fjellene ca. kl. 12:30. Her fylte vi bensin før Trond overtok lederposisjon og vi kjørte opp til Big Bear hvor vi tok lunch kl. 13:00. Kommunikasjonsutstyret fungerte bra.

Fra Big Bear overtok Carl-Erik fronten. Turen gikk ned fra fjellene til varmere områder. Vi kjørte ca. 45 minutter før vi kom til Lucerne Valley der vi stoppet for vann. Deretter gikk veien strakt gjennom ørkenen til vårt overnattingssted i Barstow hvor vi var fremme kl. 17:30. Dessverre var svømmebassenget stengt pga reparasjon. Det var en skuffelse for oss alle. Ellers er rommene OK, men motellet har ingen restaurant. De serverer dog kaffe om morgenen. En del av gjengen gikk på baren Rubys før noen fortsatte til et spisested og andre gikk tilbake til motellet.

Vi har satt avreise til 7:30 for å komme gjennom ørkenen før det blir for varmt.

Vi startet 7:45 fra Motel 6 i Barstow. Etter bensinfylling og en lynfrokost med vacuumpakket sandwich, forlot vi Barstow kl. 8:20. Turen herfra gikk videre ut i den endeløse og ubeskrivelig varme Mojave ørkenen. Kl. 9:10 var det bensinfylling og frofriskninger i Ludlow.

Etter enda en dehydrerende time var det tid for pause igjen. Denne gang på et restarea som til vår store fortvilelse var uten skygge. Følgebilen ankom noe sent og årsaken til det var at Chuck hadde klart å få fartsbot. Kl. 11:20 var det igjen på tide med påfylling for sykler og folk i Needles. Herfra gikk turen mot Oatman og endelig kjørte vi inn på the historic Route 66.

Vi ankom Oatman kl. 12:15 og skrudde klokkene en time frem til 13:15. I Oatman skulle vi spise lunch. Byen var en nedlagt gruveby med forfalne bygninger og esler vanrende fritt omkring i gatene.

Kl. 14:45 var det avgårde igjen. Vi kjørte både opp og nedover en veldig svingete vei i et nydelig landskap før vi igjen kom ut på Interstate, I-40 vel og merke. Etter en times kjøring måtte forfriskninger og en strekk på beina til. Kl. 16:55 stoppet vi i Seligman, byen som fikk Route 66 tilbake på kartet. På vei dit begynte de varslete "thunderstorms" å vise seg i horisonten. Etter bensinfylling ringte Carl-Erik motellet for bekreftelse og fikk også vite at det regnet i Williams. Vi valgte derfor å ta det med ro og besøkte en underlig sjappe som het Snowcap. Hva som ikke fantes der, var vanskelig å si.....

Fra Seligman kjørte vi igjen inn på Route 66. Temparaturen begynte å falle, noe som var herlig til å begynne med. Men da vi var få mil fra Williams traff regnværet også oss, og da ble det mer enn kaldt nok for noen og en hver.

Kl. 18:30 (egentlig 17:30 siden Arizona ikke praktiserte sommertid) ankom vi Williams. Her krydde det av Harleyer. Det skulle være HOG rally; Harley-treff i helgen.

Det er St. Hans feiring hjemme, men jeg tror ikke det er noen som savner feiringen av den. Det hersket en del forvirring om oppmøte og avreise fra Williams, men vi ble til slutt samlet kl. 10. Kom avgårde etter å ha fyllt bensin. Etter fem minutter var første stopp - Harald hadde glemt noe på motellet. Vi ble stående og vente i ca. 15 minutter. Under hele turen har vi vært nødt til å ta inn en del væske - som da igjen har ført til at diverse hormoner har arbeidet på spreng. Dette gjelder også "Scmidten" - han ville ta snarturen ned i grøften. Det skulle han aldri ha gjort for plutselig dukket polisen opp - som fra intet - og det skapte mye oppmerksomhet.

Etter en time var vi fremme i Grand Canyon. Mye av det vi har sett/opplevd på turen har blitt beskrevet som enormt - hvordan beskriver man så Grand Canyon? Inntrykket var ubeskrivelig - det ble tatt masse bilder. Fikk også tatt noen nærbilder av flere skjønne ekorn som kikket på oss med forskrekkete øyne. Var så helt klar for innkjøp av suvenirer, men da skulle vi videre. Vi dro mot østsiden av Grand Canyon til Desert View - forventningene var store. Etter ca en time var vi fremme - sultne på mat og nysgjerrige på hva vi kunne shoppe. Det var ingen mat å få kjøpt og tiden for knapp til suvenirhandel. Bilder ble knipset.

Kl. 14 skulle vi så dra videre - også da med det mål om å finne en plass å spise. Det hadde begynt å regne - så det var noen våte, kalde og sultne bikere som kom frem til Cameron. Her fikk vi i oss noe næring hos Simpson's.

Kl. 16 dro vi videre mot Flagstaff. En kunne nesten forestille seg at man red over prærien - men da heldigvis på en tohjuling og med større tempo. Vi prøvde å finne den originale delen av Route 66 på veien mellom Flagstaff og Winslow, men måtte gi opp.

Under hele turen fra Grand Canyon mot Winslow var vi omringet av thunderstorms - med fasinerende blinkende lyn over himmelen. De siste 20 minuttene skulle ikke bli noe unntak. Vi fikk en skikkelig regnskur over oss.

Vi var fremme ved Travelodge kl. 18:30. Kl. 20 møttes de fleste på China restaurant for middag.

Ser frem til resten av turen. God natt!

Vi startet med en god frokost. Alle i gruppen var klare kl. 8:30. Været var fint og første stopp var allerede etter noen hundre meter med Eagles musikk fra vinduet i en Route 66 butikk. Gruppebilder ble tatt med alle kameraer som var å oppdrive. Rita og Petter danset sving i gaten. Også i dag måtte vi vente mens en av oss dro tilbake til hotellet for å hente "etterlatenskaper." Fylling og oljesjekk m/etterfylling ble foretatt på første passende bensinstasjon, der Trond også benyttet anledningen til å svare på noen enkle problemstillinger fremmet av gruppen. Det ble enighet om at gruppen betaler 20 dollar per person for å kompensere for økte bensinpriser i USA.

Vi passerte etter hvert grensen til New Mexico, ca 12, og benyttet lunchstoppen på TacoBell i Gallup til å stille klokken en time frem. Dermed er klokken 14 før vi drar videre. Underveis fyller vi nok en gang bensin før vi gjør et lite stopp ved Grants Andy Quickstop. Her treffer vi andre bikere - amerikanske som reagerer med "cool" når de hører hvor vi kommer fra og hvilket mål vi har.

Dagen har gått gjennom et landskap som har forandret seg fra totalt flatt til kupert etter som vi beveger oss østover. Fantastiske fjellformasjoner dukket etter hvert opp og fasinerte oss. Utenom I-40 har vi kjørt en god del på Route 66, og en stopp i Correo ca 35 miles før Albuquerque ga et klart inntrykk av det typiske klima og topografi på the Mother Road i denne delen av USA.

Vi landet trygt på motellet ca 18 etter imponerende guiding gjennom Albuquerque.

Takk for i dag.

Etter en stor og fin frokost på amerikansk vis, var vi klare for veien mot Santa Fe. Veien var meget idyllisk, svinger og svært lite trafikk, en god start på dagens kjøring. Santa Fe som by fikk vi ikke noe inntrykk av da det viste seg å være svært store avstander og mye trafikk. Her benyttet en del av turdeltagerne muligheten til å besøke en Harley-Davidson butikk der prisene var langt under de norske. Petter og jeg tok en spasertur. På vei ut fra Santa Fe kjørte vi feil, men det var bare en fin rundtur gjennom et flott boligområde, slik at dette ble en ekstra opplevelse.

Videre på Route 66 var det svært fin vei, uten trafikk frem til Santa Rosa. Her spiste vi god lunch på Pizzahut. Med et forfriskende bad i Blue Hole og en god avkjøling var vi klare for siste etappen til Amarillo. På veien hadde vi to raske drikkepauser, så delte gruppen seg i de som ville raskt til hotellet og de som ville besøke Cadillac Ranch.

Vel fremme på Big Texan Motel tok flere av oss en forfriskende dukkert i poolen, før den store middagen, hvor "Scmidten" skulle prøve seg på et gratis måltid, 2,2 kg steak med tilbehør; dette ble kveldens høydepunkt. Det ble veddet for og imot, men til tross for en svært god innsats måtte han dessverre gi opp det hederlige forsøket.

En særdeles fin dag var til ende!

Vi startet tidlig fra Amarillo, kl. 7:45, for vi hadde en lang tur foran oss, egentlig altfor lang. Temparaturen er flott og vi kjører vekselvis på I-40 og Route 66. Det er store jordbruksområder, der vi ikke ser ende på noenting. Vi stoppet for å se på "verdens største kors" og "the leaning tower". Ingen hadde noe fornuftig svar på hvorfor det svære korset sto plantet langs veien. Langs veien sto enorme flokker av kyr som gresset; amerikanerne trenger mye kjøtt til hamburgerne og biffene sine.

Vi krysser grensen fra Texas til Oklahoma og kjører forbi Canute, en by oppkalt etter Knut Rokne, en baseballspiller fra Voss. I Clinton besøkte vi Route 66 museum og spiste lunch, selvfølgelig hamburger og en liter med cola. Det er nå midt på dagen og veldig varmt.

Vi roter rundt på Oklahomas steppeland for å finne Route 66, men den er som sunket i jorden. Vi må bite i det sure eplet og komme oss inn på Interstaten igjen. Vi kjører på den til Oklahoma City, en by med 750.000 innbyggere. Vi fyller bensin i utkanten og får klare beskjeder om hvordan vi skal kjøre i den harde trafikken kl. 16 på ettermiddagen: Full fart ut av alle lyskryss, hold samme fart som annen trafikk og kjør tettest mulig sammen. Følg I-40, så I-44, så I-35 og inn på Route 66 og så stopper vi i Arcadia. Det fungerte perfekt. Alle kjørte flott og holdt godt sammen, vi suste gjennom byen på minimal tid og ankom Arcadia ca en halvtime senere.

I Arcadia besøkte vi den runde låven og slappet av på Hillbillees Cafe, her var det nok av motiver å fotografere. Vi fortsatte på Route 66. Veldig fin vei, avvekslende terreng, litt svinger, bakker, mm. Det er mye å se på, gamle hus, biler, folk, og det beste av alt, vi kjører ikke så mye saktere enn på Interstaten. Vi kjører gjennom fine gamle småbyer hvor gamle damer vinker og hojer til oss (i Norge ville de blitt redde).

I byen Stroud tar vi en pause og holder "konsert" for lokalbefolkningen. Vi diskuterer om vi skal ta Interstate eller Route 66 frem til hotellet. Valget faller på Route 66, og det var et godt valg.

2 mil fra endestasjonen ryker drivreima på en av syklene. Den blir dytta opp på tilhengeren og skal repareres dagen etter. Vi ankommer Motel 6 kl. 20:30, egentlig 2-3 timer for sent med nøyaktig 400 miles på sykkelen, dvs 64 norske mil.

Alle er støle, men blide og fornøyde og i godt humør til tross for en MEGET TØFF DAG.

En fin gjeng.

Etter to harde dager, med mye kjøring, så vi frem til denne dagen der vi kunne ta det med ro og ikke hadde så lang vei heller. Trond m/følgebil ble igjen i Tulsa for å reparere en sykkel og skulle ta Interstaten og møte oss om ettermiddagen i Lebanon.

Vi startet veldig fint fra Tulsa, stoppet på noen fine kaféer og koste oss. Vi kjørte gjennom en rekke fine småbyer, men så begynte vi å tulle med veien. Det ble en masse frem og tilbake, slik at nesten hele ettermiddagen gikk med til lite kjøring og mye leting etter veien. Til slutt ga Carl-Erik (second guide) opp, og vi møtte et forferdelig regnvær. Det som var litt dumt var at vi kjørte inn i regnværet før vi fikk skiftet, slik at når vi endelig stoppet var alle søkk våte. Vi søkte ly under et tak, ved et hus ute på landet, en slags car-port. Da er vi plutselig vitner til en ulykke rett bortenfor oss. En ung kvinne og hennes baby kjører rett av veien. Flere av oss i gruppen løper til for å hjelpe. Det hele gikk ganske bra, tror vi. Det kom politi og brannvesen til stede etter hvert.

Når vi kommer av sted møter vi regn igjen og må stoppe. Det regner så kraftig at det ikke går an å kjøre. Vi ligger nå kraftig etter skjema og velger å kjøre Interstate resten av veien til Lebanon.. Det er mørkt før vi er fremme og ganske spennende å kjøre. Alle er våte, frosne og slitne. Til tross for at dette egentlig skulle være en kose-etappe ble det en slitsom, spennende og overraskende etappe. Det er vel det som er så fasinerende med denne turen, du vet aldri hva som venter.

Vi er i hvert fall en flott gjeng og har et godt fellesskap.

Avgang i et litt kjøligere klima enn hva vi har vært vant med på turen. Ettersom det ikke var frokost å få i nærheten av hotellet ble det litt å spise "hist og her" underveis.

Også i dag viste det seg vanskelig å finne frem til etapper vi kunne tenke oss å kjøre på "gammelveien." Til tider ble det mer Rot 66 enn Route 66, men mye pent å oppleve likevel. Trond og Carl-Erik er utrolig dyktige til å orientere seg for å finne frem, men enkelte ganger er veien rett og slett ikke godt nok merket, hverken på kart eller vei-informasjon.

Varmen økte på utover dagen, men svarte skyer truet i det fjerne. Vi besøkte Meramac Caverns, et flott og frodig område, hvor Jesse James hadde sitt skjulested. Store huler som nå var turistmessig tilrettelagt. Lunch for alle før vi tok av og kjørte 100 meter før stormregnet tok oss. Men "ofte lider den fiskermann" og utstyrt i diverse utgaver av oljeuhyrer fosset vi videre og snart var vi gjennom.

Vi legger merke til hvordan landskapet og naturen med sin frodighet skiller seg storligen fra hvordan første del av turen, som var gjennom ørken og gloheite.

Porten til Vesten - St. Louis, ble strategisk elegant passert ved en "by-pass" operasjon som gjorde at vi snart var på vei nordover til Springfield - dagens stoppested.

Siste etappe tilbragte vi på Route 66 før vi tok Interstate den siste etappen til hotellet.

Nå har vi kjørt i åtte dager og i morgen legger vi ut på siste etappe som bringer oss til Chicago. På den siste delen av turen bør vi ta med oss Will Rogers ord som var gjengitt på en steintavle utenfor Route 66 museet i Clinton:

"We are here just for a spell and then we pass on... So get a few laughs and do the best you can. Live your life so that whenever you lose, You are ahead."

Eller som tonene som strømmet mot oss da vi sto på "the corner of Winslow":

"We may lose or we may win, we may never be here again, don't let the sound of your own wheels make you crazy."

Dagens etappe gikk for det meste på Interstate med unntak av besøk på Funks Grove Maple Sirup på gamle Route 66. Det hele gikk supert til siste slutt.

Trond og Carl-Erik; tusen takk for en opplevelsesrik tur.