reiser vi ”over there” for å tilbakelegge nær 4000 km på to hjul langs veien over alle veier,The mother road, Route 66. Det er nå to år siden jeg først hørte om gjengen som reiste over til USA og kjørte denne kjente veien som går tvers over kontinentet fra vest til øst.

Så er dagen kommet for meg. Jeg står opp tidlig, klokken er kvart på fem, og allerede 30 min. senere er jeg på vei til Flesland. Der treffer jeg Thor og David som allerede har sjekket inn bagasjen. Det er det første møtet med disse.

Etter at jeg har sjekket inn bagasjen og kommet meg vel gjennom sikkerhetskontrollen, møter jeg mange av de andre som også skal være med. Det er de som kommer fra Nord Norge og Trondheim som også skal reise fra Flesland. Jeg setter meg ned med de andre og tar meg en matbit og kopp kaffe. Vi er alle nysgjerrige på hvem de andre er som skal være med på turen. Etter mat og kaffe og besøk i tax-free butikken er vi om bord i flyet og på vei mot Amsterdam.

Vi ankommer før tiden, så det blir litt lenge å vente på flyet videre til Los Angeles.

Men det er en fin måte å bli kjent med de andre deltagerne. Praten går om løst og fast.

Noen tar seg en tur rundt i butikkene for å få tiden til å gå. Litt senere ankommer Torill, Finn, Jan, Arild og Jon-Magnus, som har tatt et annet fly, og vi er fulltallig.

Så er det på tide å gå om bord i flyet. I køen om bord til flyet treffer vi en amerikaner som er nysgjerrig på hvem vi er og hva vi skal. Og vi forteller villig vekk. Selv eier han en Mc forretning i USA og reiser selv ofte rundt i verden på motorsykkel.

Flyturen om bord på Jumboen er lang. Det tar 13 timer før vi er L.A. Det blir 2 måltider, noen filmer, litt lesing , soving, etc, før vi har Los Angeles under vingene.

Vel nede må vi vente i kø for å komme gjennom passkontrollen. Her hjelper det ikke å ta en ”norsk” en. Her må vi pent vente til det blir ledig hos passkontollørene som ser granskende på oss og stiller spørsmål om vårt ærend i USA.

Etter at alle har kommet vel gjennom og bagasjen er på plass, er det bare å følge etter de trengende. Som har holdt seg siden vi forlot Amsterdam. RØYK!

Vi blir hentet av en minibuss som tar oss til hotellet hvor vi skal tilbringe vår første natt i USA. Deltagerne fra tur 2, samt Trond Moberg, ankommer en stund etter oss. Disse har nå tilbakelagt turen fra Chicago til L.A. Trond skal også være vår turleder. Det viser seg at han skal være turleder på alle fire turene. Snakk om drømmejobb!!

Vi får tildelt rom på hotellet og etter litt rot med feil rom for David og meg er vi alle på plass.

Trond organiserer med taxi slik at vi kommer oss ut til Harley Davidson butikken for de som ønsker å kjøpe noe utstyr. Her får en tak i det meste en vil med HD merket.

Tilbake på hotellet har sulten begynt å gnage, så vi går inn på en fastfood restaurant like i nærheten. Etter et godt måltid er alle klar for en god natt søvn. Vi har nå vært på reisefot i mer enn 24 timer og det er fremdeles onsdag! Det skal bli godt å sove.

Dagen starter med en solid amerikansk frokost, med egg og pannekaker. Huuhhhh!

Det har ikke blitt så mye søvn denne natten. Det har jetlag og bråk utenfor sørget for. Men jeg føler meg ikke så trøtt allikevel. Etter frokost sjekker vi ut og blir kjørt med bil til Eagle Rider for å hente syklene. Synet som møter oss idet vi svinger inn på plassen er utrolig. Harley Davison så langt øyet kan se! (litt overdrevet men..!!)

Smilene blir bare større og større og de blir værende. Men før vi kan sette oss oppå må papirarbeidet gjøres.

Vi signerer det ene skjemaet etter det andre. Her er det ingen som skal saksøkes hvis det skjer noe. Det er også viktig å ha alle papirer i orden hvis det skulle skje noe eller vi blir stoppet av politiet.

Kjøp av T-skjorte og solbriller blir det også før vi går ut og får tildelt syklene. Jeg får en nydelig grønn Heritage softtail med sorte skinnvesker. HEEEERLIIIG!!!

Skjema som viser småskader blir signert. Så er sykkelen min. I hvert fall for de neste 12 dagene! De andre deltagerne får tildelt Road King og Electra Glide modeller.

Følelsen er utrolig etter å ha startet opp og tatt en liten prøvetur. Nå er det alvor.

Klokken er 10 og alle er klare.

Følgebilen med ekstrasykkel og bagasje kjører først deretter Jan og så jeg, etterfulgt av alle de andre. 10 sykler totalt

Jeg har gruet meg en del for å kjøre gjennom Los Angeles. Trafikken skal være enorm i denne byen med 6 felt hver vei! Men ruten og tidspunktet er planlagt for å unngå den verste trafikken. Og det blir ikke så ille som jeg hadde trodd.

Men 6 felt hver vei og store trailere på hver side gjør allikevel inntrykk. En føler seg liten og sårbar blant de store trailerne. Til tross for trafikken klarer vi å holde følge med hverandre. Etter hvert blir det færre og færre felt og like før vi skal opp San Bernardino fjellene er det kun et felt hver vei. Hurraa, nå kan vi slappe av. Vi stopper og tar en pause før vi starter oppstigningen. Og nå kjenner vi varmen godt.

Veien oppover til Big Bear er svingete og farten er lavere nå enn den var på Interstaten.

Det er et utrolig flott landskap vi kjører gjennom på vei oppover. Området rundt innsjøen vi passerer er utrolig idyllisk. I høyden passerer vi et par skitrekk. Så her det nok aktivitet om vinteren. Vi stopper i Big Bear og spiser lunsj på Denny`s.

Nå er vi i 2000 mtr. høyde. Etter en solid lunsj starter nedstigningen til Mojave ørkenen. Og nå begynner det å bli virkelig varmt. Vi gjør et stopp i Luccerne Valley før det verste stykket gjennom ørkenen for å fylle bensin og drikke. Varmen stikker i huden. Termometeret viser 49 grader!?

Så går turen videre gjennom ørkenen med laaaaange rette strekninger. Det virker som det aldri skal ta slutt. Varme kastevinder river i huden. Her ute er det umenneskelig. Men så begynner det å bli sivilisasjon rundt oss. Barstow er nådd. Rett før vi stopper ved en kiosk for å kjøpe drikke til kvelden, er vi på historiske Route 66.

Pga varmen ser vi frem til å ta oss et bad i hotellets basseng. Men den gang ei. Når vi kommer fram viser det seg at bassenget er stengt pga vedlikehold. Noen andre bikere som ankommer samtidig med oss kjører videre når de hører dette, for de skal bade!!

Vi slapper av og møtes utenfor kl. 1800 for en gjennomgang av neste dags etappe. Jeg ,David, Ståle og Nina tar oss en tur tilbake til Route 66 skiltet for å forevige det faktum at nå er vi i gang! På vei tilbake møter vi resten av gjengen og vi går sammen for å spise middag.

Etter middagen er det leggetid.

En fantastisk dag er omme!

Vi er klar til å dra fra Barstow kl. 0800 etter at frokosten er fortært, på samme restaurant som vi spiste middag i går. Vi starter tidlig for å unngå den verste varmen gjennom ørkenen.

Men allerede før vi kjører kjenner vi at det vil bli en varm dag. Vi er fort ute av Barstow og vi følger Interstaten istedenfor R66 for å komme fortest mulig gjennom ørkenen. Synet som møter oss når vi kommer inn på Interstaten er en vei som ikke ser ut som den vil noen ende ta.

Det er mil på mil. I det fjerne sliter et uendelig langt tog seg fremover i den stekende varmen.

Rester etter dekk ligger strødd i veikanten. Her er det mange dekk som har røket med i varmen. Første stopp gjør vi kl.0900 i Ludlow for å fylle bensin og drikke vann.

Varmen er ikke så ille ennå. Langs veien passerer vi veiarbeidere som er i full gang med asfaltering og annet arbeid. Vi misunner dem slett ikke jobben her midt ute i ørkenen.

Det er nå blitt enda varmere. Neste stopp er kl. 1030 og vi fyller våre varme og tørre kropper med leskende kaldt vann. Så er det ut på en ny etappe. Og nå er det varmt!!

Vi sitter kun i T-skjorte og dongribukse , men det føles som vi har fullt kjøreutstyr på.

VARMT! VARMT! VARMT!

Klokken halv tolv stopper vi i Needles for ny bensinfylling.. Nå er temperaturen 106 Farenheit eller 45 grader celsius.

Farten vi holder ligger rundt 60-65 miles. Klokken 1200 krysser vi Colorado River og en halv time senere er vi i Oatman. En gammel gullgraverlandsby.

Her er det bare å ta det med ro så vi ikke kjører ned noen av eslene som går fritt rundt i byen.

Lunsj inntas på Oatman Hotel, hvor Clark Gable og Carole Lombard skal ha tilbragt en natt i 1939. Som bekreftes av stedets ”borgermester”.

Veggene innenfor er dekket med 1-dollar sedler som tidligere besøkende har hengt opp og skrevet navnet sitt på. Noen av oss vil ikke være dårligere så vi gjør det samme som mange andre.

Oatman forlates kl. 1300 og vi kjører opp Sitgreaves pass. På toppen stopper vi for å ta noen bilder av den fantastiske utsikten. Trond som skal lage film fra turene i år, filmer oss idet vi kjører videre og begynner på nedstigningen. Vi har nå kjørt en god del på R66. Når klokken er 1500 når vi Kingman og vi sjekker inn på Motell 6. Det tar ikke lang tid før de første av oss er i bassenget. Dette har vi sett frem til lenge. Spesielt siden det ikke ble bading i går.

Etter en tøff og varm dag er det utrolig deilig å kjøle seg ned i bassenget. Selv om vannet kunne vært kaldere. Noen timer senere er det klart for gjennomgang av morgendagen og middag. Noen velger å spise på Taco Bell, mens andre velger McDonald.

Dagen avsluttes med sosialt samvær ved bassenget.

Det har vært en utrolig dag!!

Er tidlig våken i dag også, men har sovet bedre i natt. Frokosten inntas på Denny’s. Går litt rundt og ser i Kingman etter frokost. Vi kjører ikke før kl. 10.00 så vi har god tid i dag. Dagens etappe er ikke så lang heller. Temperaturen er allerede høy.

Vi svinger av etter bare et par hundre meter for å fylle bensin. Deretter går turen videre gjennom ørkenen. Rette strekninger så langt øyet kan se.

Kvart på elleve stopper vi på Hackberry. Her står gamle utbrente bilvrak sammen med restaurerte veteranbiler. Her kan en få kjøpt alle slags R66 suvenirer.

Det er en gammel bensinstasjon som er omgjort til suvenirbutikk. Et urtolig artig sted Mens vi er her kommer vi i snakk med en canadier som er på ferie sammen men konen. Disse treffer vi igjen i William

Turen går så videre gjennom ørkenen. Nå har det begynt å blåse en del.

Tumbleweeds blåser over veien og ute på slettene. Fremdeles er det milevis med rette strekninger. Det er en del skyer på himmelen i dag. Og noen av dem slipper løs noen få regndråper. Vi er i Seligman kl. 12.15. Her spiser vi lunsj hos Mr. R66 himself, Delgadillo.

Han var den som startet arbeidet med å ta vare på R66 etter at den var nedlagt som hovedvei.

Han er litt av en spøkefugl og skøyer. Lunsjen i dag blir en uforglemmelig opplevelse.

Under lunsjen blir vi presentert for en lokal helt som visst nok skal ha vært med i en kjent action film.

Etter lunsj tar jeg og Jan en liten kjøretur. Vi får sett litt mer enn bare hovedgaten.

Vi forlater Seligman kl. 13.45 og da har jeg bestemt meg for å kjøre uten hjelm. Jeg knytter et tørkle rundt hodet som beskyttelse for solen. Jeg trosser faren med å kjøre uten, selv om jeg hadde bestemt meg før jeg reiste at hjelmen skulle være på.

Bare kort tid etter kjenner jeg hvor utrolig herlig det er å kjøre uten. På dette strekket blåser det mye, så her må vi holde godt i syklene for ikke å bli tatt av vinden. Noen ganger presser vinden så mye at jeg nesten havner over i det motsatte feltet. Med sterk vind og store trailere som suser forbi, føler en seg ikke så høy i hatten på en motorsykkel. Kanskje ikke det beste tidspunktet å kjøre uten hjelm?!

Når vi nærmer oss William, blir det kjøligere. Det er nå også en god del vegetasjon.

Det blir flere skyer på himmelen og det lyner og tordner flere ganger. Vi er i William kl. 14.30. Vi setter fra oss syklene og går rett til en flott R66 suvenirbutikk. Her handles det t-skjorter, pins og andre R66-suvenirer.

Så går vi for å kjøpe oss drikke for kvelden. Og da begynner det å regne. Mye!!

Etter å ha sikret seg kveldens rasjon bærer det av gårde til motellet.

På vei ut fra parkeringsplassen blir jeg tilsnakket av politiet som kommer kjørende. Han påpeker at veien jeg kjørte 2 meter på var enveiskjørt. Etter en liten oppklaringssamtale smiler han og vinker meg videre.

Etter å ha sjekket inn på motell Mountainside Inn, tar jeg meg en liten kjøretur i byen. En del av hovedgaten er avsperret og merket med ; Bike parking only”. Det er ikke verst! Slik skulle det vært hjemme også!? Litt senere tar jeg Finn, Monika, Alf Erik og Ann Rita, en liten spasertur i Williams. Vi går innom diverse butikker. Men vi er ikke kommet her for å gå i butikker så vi tar inn på nærmeste bar hvor vi tar et par øl. Tilbake på hotellet blir det sosialt samvær utenfor og vi tar en gjennomgang av morgendagen.

Før middagen får vi med oss ” the famous gunfight in Williams”, som blir oppført midt i hovedgaten.

I dag sitter vi utendørs og spiser på restaurant Cruiser 66. Det blir spareribs med levende musikk til. Det blir en livlig kveld. Bortsett fra da oppgjøret skal ordnes. Det blir en del rot og misforståelser med oppgjøret. Men det ordner seg til slutt.

Så er det klart for en god natts søvn så vi er uthvilt til neste dags etappe.

Står opp kl. 0630 for å spise frokost. Vi forlater Williams kl. 08.30 i dag etter å ha fylt opp bensintankene. Det er kjøligere nå enn det vi har vært vant med de første dagene.

Vi kjører gjennom områder med mye trær. Strekningene er fremdeles rette og lange.

Så en liten sving og nye mil med rette strekninger.

Så blir det mindre trær og til slutt bare busker. Vi passerer en flyplass med gamle fly. Nå nærmer vi oss Grand Canyon. Og det er begynt å bli mer vegetasjon og trær rundt oss igjen.

Kl. 09.45 er vi ved bomstasjonen hvor vi må betale for å komme inn i Grand Canyon parken.

10 min. senere gjør vi første stopp ved Yaki Point Utsikten utover G.C. er helt utrolig. Å se dette på bilder er ingenting i forhold til å se det ”live”. Dette må oppleves for å få det riktige inntrykket.

Noen jordrotter leker på kanten og vi blir en stund mer opptatt av disse enn utsikten.

5 av oss bestemmer seg for å ta en tur i helikopter. Vi kjører tilbake, men siden vi må ut av parken igjen, slår vi det fra oss. Noe jeg i ettertid angrer på. På vei tilbake igjen stopper vi flere steder for å nyte utsikten.

Det er bare helt utrolig. Så kjører vi til Desert Wiew, som er siste utsiktspost før vi kjører ut av parken. Her er det en del turist fasiliteter. Vi treffer de andre i gruppen her.

Vi fortsetter videre og det er fremdeles en utrolig utsikt. Vi stopper et par steder på indianermarkedene som ligger langs veien. Men utvalget er ikke så mye å skryte av.

Lunsj- og bensinstopp gjør vi kl. 12.30 i Chevron. Her går det unna på ”corn-dogs”.

På veien videre blåser det mye. Det er anstrengende å kjøre med så sterk vind.

10 min etter at vi har passert Flagstaf tar vi en kort pause ved Twin arrows. Før vi kjører videre hører jeg et smell og ser restene av et trailerdekk som blir slengt ut i veikanten. Det blåser mer på veien videre og det tar på å kjøre i slik vind.

Nå er vi også oppe i 90 miles. 144 km/t. Her går det unna!

På denne strekningen er det mye trailertrafikk som kommer i mot oss. Masse store trailere.

Kl. 14.30 er vi i Winslow. Etter å ha sjekket inn på Travelodge motel, samles gruppen og vi prater om dagen og er enige om at vi godt kunne brukt mer tid ved Grand Canyon istedenfor å være så tidlig i Winslow. Dette er ikke noe særlig blivende sted. Vi gjennomgår morgendagen.

Tar en liten tur rundt i Winslow og kjøper samtidig noe drikke for kvelden.

Kjører tilbake litt senere til butikken sammen med Jan Magnus.Han får problemer med å få kjøpt øl fordi han ikke har med seg legitimasjon. Men etter å ha godsnakket med innehaveren ordner det seg.

Vi bestemmer oss for å gå på en kinarestaurant like i nærheten for å spise middag. Men det viser seg at den og to andre restauranter har gått konk i løpet av de siste ukene. Kinarestauranten var i følge Trond åpen på forrige tur. Så vi ender opp på Papa Cayos, en luguber bar som etter litt om og men serverer litt mat. Noen bestiller fish and chips, og andre hamburger.

Hamburgeren består av en tørr karbonade med toast og et par vasne salatblad.

Men siden vi er ganske sultne går det ned. Skylt ned med noen øl går det greit.

Vi tar oss noen slag biljard etter maten.

Så er det klart for bingen.

Er oppe kl. 06.30 i dag. Har god tid i dag også, så jeg tar med en tur rundt i nabolaget. Det virker så det er en god del fattigdom her. Mye gamle hus og biler. En god del stengte butikker og restauranter.

Når vi kjører litt videre blir det bedre. Vi har nok overnattet i en fattig del av byen.

Vi drar fra hotellet kl. 08.45 og 5 min. senere stopper vi ved gatehjørnet som er oppkalt etter en sang av Eagles, ”Take it easy” med den kjente strofen ”Standing on a corner of Winslow Arizona”. Her tar vi bilder mens sangen spilles fra suvenirbutikken i 2.etg på andre siden av gaten. Det blir en spesiell stemning med musikken som spilles. Etter å ha sikret meg en signert bok om R66 av M.W, går turen videre.

Neste stopp, 20 min. senere, er ved Jack Rabbit trading post hvor vi også fyller bensin.

Vi kjører gjennom Holbrook og litt senere kjører vi gjennom Petrified forest og Painted desert. Vi stopper ved turistsenteret så vi kan få kjøpt noen biter av de forstenede trærne.

Det er forbudt å plukke steiner fra parken.

Vi blir enige om å møtes ved utgangen av parken kl. 11.30. Noen kjører alene og andre i små grupper. Det er utrolig fascinerende å se de store trærne som er blitt til stein. En kan tydelig se årringene og kvistene i treet.

På vei gjennom parken ser vi mange flotte formasjoner og fantastiske farger. Det er ikke rart at det kalles for den malte ørken. Ved utgangen er det en kontrollpost hvor en stopper besøkende for å se om de har tatt med seg noe av de forstenede trærne.

De har visst nok tatt siesta når vi passerer, for de vinker oss bare videre. Eller så så vi sikkert så ærlige ut?? Vi stopper like etter for å vente til vi er fulltallige før vi kjører videre. Også her på endeløse rette strekninger før vi når et område som et hentet rett ut fra det gamle western filmene. Det er nesten så en kan skimte noen indianere som gjemmer seg i fjellene.

Kl. 12.45 er vi i Gallup, New Mexico. Vi har passert vår første tidssone, så nå må vi skru klokken en time frem. Lunsjen inntaes på La Fiesta, en mexicansk restaurant. Etter en stor og god porsjon sterk meksikansk mat, fyller vi igjen bensin på syklene og begir oss videre. Kl. er nå 15.30. En halvtime senere stopper vi ved en indiansk suvenirbutikk. Dette er også stedet for den kontinentale delelinjen. Hvor vannet ene veien renner ut i Stillehavet og den andre veien renner ut i Atlanterhavet. Like før Grant passerer vi en stor trailer som har et helt hus på lasteplanet. Ny form for bobilturisme?? På et skilt blir vi oppfordret om ikke å plukke opp haikere i området. Noe vi ikke har til hensikt heller.

Etter Grant kjører vi gjennom et nydelig landskap. Vi kjører langs R66.

Vi tar en liten pause i et flott landskap. Og mens vi står her får vi besøk av 3 indianere i en gammel og rusten pickup. De forteller de tilhører Laguna tribe.

Herfra går turen videre til Albuquerque som er målet for dagen. Men i stedet for å følge hovedgruppen velger jeg , Jan Magnus, Arild, Jan, Torill og Finn å følge R66. Denne veien er enn del lengre, så vi vil nok komme frem en stund etter de andre.

Etter et kort stykke kommer vi inn på en vei som ikke er særlig behagelig å kjøre på. Masse steiner, humper og hull i veien gjør oss litt nervøse og tanken på å snu ligger langt fremme.

Men før vi gir opp får vi asfalt under hjulene og turen videre går greit. Vi stopper ved en trading post for å få en bekreftelse på om vi er på rett vei. Det er nå begynt å bli ganske grått på himmelen og det faller en del regndråper. Men det gir seg ganske snart igjen. I Los Lunas stopper vi for drikke etter å ha passert Rio Grande. Den fuktige luften slår imot oss i det vi passerer elven. Landskapet videre er grønt og frodig. Vi kjører nå gjennom mange små steder. Farten er ikke så høy nå, så det er lettere å få med seg en del av alle inntrykkene langs veien. Alle lyder og lukter får en med seg på en helt annen måte når en kjører sykkel enn i bil.

Ca. 20.10 stopper vi for å spise. I en innhegning ved siden av spisestedet går noen strutser. Er det middagen vår tro?? Når vi kjører videre, ca. kl 21.00, er det blitt mørkt.

Vi stopper ved et kjøpesenter en stund senere hvor vi spør en mexicaner om veien.

Han forklarer oss hvor vi skal kjøre, men vi stopper først for å fylle bensin.

Jeg og Jon Magnus klarer oss uten, håper vi!!

Når vi når Albuquerque blir vi litt usikre på hvor vi skal. Det er en ganske stor by, og det er ikke så lett å orientere seg i mørket. Etter å ha tatt noen runder rundt samme kvartal stopper vi ved et gatekjøkken og spør om veien. Og som en god amerikaner skal være, blir vi sendt av gårde med forsikringer om at det er rett vei. Noe det viser seg litt senere at det ikke er.

Vi snur og kjører tilbake og stopper på en liten plass ved et kryss.

I bakgaten har visst nok noe skjedd. Blålysene fra politilbilene blinker om kapp i nattemørket. Vi lurer på om vi skal kjøre bort for å spørre om veien, men finner ut at det kanskje ikke er det smarteste. Men så kommer en av dem kjørende forbi oss og vi stopper ham. Han forklarer oss veien og vi setter oss på syklene og kjører videre.

Etter en stund blir vi nok en gang usikker om vi er på rett vei så vi stopper på en parkeringsplass. Akkurat idet vi stopper ser vi lysskiltet fra hotellet og hører ropene fra resten av gruppen på andre siden av veien. Endelig!! Nå er klokken nesten elleve. De andre har vært på hotellet noen timer allerede. De var begynt å bli litt bekymret for oss. Men ikke mer enn at de ville vente en stund til før de sendte ut etterlysning etter oss!

Etter å ha låst syklene og bært bagasjen opp på rommet er det tid for en kald pils.

Så er det en varm dusj før jeg kryper til køys. Det har vært en lang men opplevelsesrik dag.

I dag står vi opp kl. 0630. Det har ikke blitt så mye søvn i natt.

Spiser frokost på hotellet. Ute regner det, så i dag tar vi på oss regntøy/kjøreklær og hjelm.

Vi forlater Albeuquerque kl. 08.30, og tar det med ro i regnet så vi ikke får noen velt.

Det er lett for, på den våte og glatte asfalten. Vi når Madrid kl. 10.00. En liten hippie landsby.

Her er det både museum, møbel- og kunsthandler. Det skulle en ikke tro når en ser på husene i landsbyen.

De er nå sluttet å regne så vi tar av oss kjøreutstyret og fortsetter i dongeri bukse og t-skjorte.

15. min senere går turen videre gjennom flott landskap. Det er som å være midt i en spagetti western, der den ekte hesten er byttet ut med en med 2 hjul og motor. Og mange flere hestekrefter. Kl. 11.00 stopper vi utenfor Santa Fe ved en H.D. forhandler. I det vi kommer er det en stor gruppe på ca. 15-20 personer på sykkel som også er på tur gjennom USA. De er på vei til L.A.

Etter et kort stopp velger vi å kjøre til Las Vegas for å spise lunsj. Før vi kommer så langt må vi gjøre et stopp på Sunshine station, av alle steder, for å ta på oss regntøy igjen. Snakk om ironi!

Vi kjører nå gjennom skogkledte områder. Like utenfor Las Vegas passerer vi en gjeng med fengselsfugler som er satt til jobb langs veien. I Las Vegas blir det pizza på Pizza Hut til lunsj.

Tanken på syklene fylles før vi kjører videre kl. 14.30. 20 min. senere stopper vi ved en bar i Dilia. Det var her Jesse James giftet seg.

Det skiftende været gjør at vi stopper for igjen å ta på oss regntøy. Vi får tydelig oppleve været underveis. På den ene siden av veien øsregner det, mens på den andre skinner solen.

Det er ganske fascinerende. Hele veien hilser folk på oss. Alt fra togføreren som hilser med fløyten til andre MC-kjørere. Vi blir lagt merke til langs veien, her vi kommer på 10 H.D samlet. Dagens mål, Santa Rosa, når vi kl. 15.45.

Etter å ha sjekket inn på motellet tar vi en tur til ”The blue hole”, for å bade.

Vannet som har en konstant temp. på 16 grader kjennes iskaldt ut i varmen, men er samtidig veldig forfriskende. Tilbake på hotellet slapper vi av med noen pils ved bassenget.

Og etter en dusj tar jeg, Jan og David en tur på R66 museum som ligger like ved motellet.

Det er for det meste gamle restaurerte biler som er utstilt.

Senere er det tid for middag. Siden jeg ikke er særlig sulten i dag, tar jeg meg en tur på gatekjøkkenet like i nærheten og kjøper en liten burger og noe pommes frites.

Resten av gruppen skal på Steakhouse. Går tilbake til hotellet hvor jeg får med meg Joel som har kranglet med hotellvertinnen og tilkalt politiet. Det er visst nok ikke første gangen hun har gjort det. Og det virker som om politimannen som har kommet har vært her før, for han virker ikke særlig engasjert. Han får i hvert fall roet ned vertinnen før han forlater motellet. Thor, jan og Trond er også på motellet så jeg slår meg ned og prater litt med de til de andre kommer tilbake. Da er det tid for å gå og legge seg.

Står opp kl. 06.30. Tar en tur til postkontoret inne i sentrum for å kjøpe noen frimerker.

Men siden postkontoret ikke åpner før kl. 08.00, kjører jeg til Joseph’s for å spise frokost.

En restaurant med en liten suvenirbutikk. Etter frokosten er det tilbake til postkontoret for frimerker. Blir stående og prate litt med en eldre mann som lurer på hvor jeg er fra og hva jeg gjør i Santa Rosa. Kvart over ni kjører vi fra Santa Rosa og følger R66. Langs veien passerer vi gamle og nedslitte hus og stengte bensinstasjoner. Det er tydelig å se at trafikken ikke lenger er den samme som den en gang var langs R66. Vi passerer også en liten gravplass.

Et stykke senere ser jeg noe langt og smalt som ligger midt i veibanen. Det er først når jeg kjører over det at jeg oppdager at det er en slange. I speilet ser jeg den krøller seg på asfalten etter å ha blitt flattrykt. Det er ikke bare bare for en stakkars liten slange å bli overkjørt av en 300 kg. tung Harley. Thor og de andre i følgebilen stopper et stykke foran oss for å feste oss til filmrullen idet vi passerer. Kl 10.05 stopper vi for å fylle bensin. Etter en kort pause kjører vi videre og passerer Tucamcan. Et stykke etter blir veidekket veldig dårlig. Veien er grusete og humpete, så farten avpasses etter forholdene så vi ikke risikerer velt. Men til tross for den lave farten er det nære på for Finn og Torill.

Vi gjør et lite stopp ved Bardendee fire district for en liten drikke pause.

Kl. 12.00/13.00 når vi Glenrio. En fraflyttet by på grensen mellom New Mexico og Texas.

Vi står nå ved vår andre tidssone. Her kan vi stå med ene foten i New Mexico, hvor kl. er 12.00, og andre foten i Texas hvor kl. er 13.00. Vi tar en liten spasertur for å se oss litt om.

På skiltet ved det gamle motellet, hvor bare noe av teksten fremdeles er igjen, har det en gang stått; ”Last motell in Texas”, på ene siden. Og på andre siden; ”First motell in Texas”.

Vi kjører videre på I40 før vi når Adrian kl. 13.45. Vi er halvveis.

Her spiser vi en solid lunsj på Midpoint cafe. Det er utrolig å tenke på at vi allerede er halvveis.

Under lunsjen får Thor og Trond organisert en tur til en ranch ute på prærien.

De som jobber på cafe’en skaffer oss ”guider” som tar oss med i egne biler.

På vei ut begynner det å regne og følgebilen fra Eaglerider havner i grøften på det glatte og gjørmete veidekket. Vi snur og kjører tilbake men på veien blir vi som er med i bilen( Jeg, Jon Magnus, Arild, Thor og Jan) til Kathy Dickman guidet rundt i Adrian. De i følgebilen bak oss blir lei av og følge etter oss og kjører tilbake til cafe’en. Vi stopper ved postkontoret og får hilse på postbestyreren som gir oss hver vår R66 75 års jubileumskonvolutt med stempel og frimerke. Nå kan de andre angre!

Mens vi står og prater sammen har de andre i gruppen blitt lei av å vente på oss, så de kjører videre. En stund etter kjører vi tilbake til cafeen og tar farvel med Kathy og takker for en flott opplevelse. Vi lover å sende kort når vi kommer til Norge.

På veien videre blåser det en del. Når vi ankommer Caddillac ranch, kl. 17.00, er de andre klare til å kjøre videre. Vi tar de obligatoriske bildene ved de 10 cadillacene som er plantet i jorden, før vi kjører videre.

Et lite stykke lenger fremme kjenner vi en stram lukt, og vi ser til høyre som Trond har fortalt oss vi må gjøre, og ser svære innhegninger med masse kveg. Er det dagens middag som står her tro??

Kl. 18.00 er vi fremme ved Big Texan Motel. Som vanlig slapper vi av ved bassenget. Men først må det vaskes noen klær. En god dusj og vi er klar for middag på Big Texan Steakhouse.

Vi har overtalt David til å prøve seg på den 2.2 kg store steiken med tilbehør, som han har 1 time på seg til å fortære. Klarer han det får han heder og berømmelse og et gratis måltid.

Men før han får starte må han signere en hel masse skjema. Ingen søksmål mot eventuelle skader her i gården. Så kan måltidet begynne. David har kommet et godt stykke i måltidet når vi får servert vår mat. Det er mye liv på restauranten. Og mange heier på David.

3 musikanter sørger for musikk og underholdning. David er kommet halvveis og han ligger godt an.

Men når det nærmer seg slutten er det tydelig at han ikke kommer til å klare det. Når tiden er ute er det ennå mye kjøtt og tilbehør igjen på tallerkenen. Men David har gjort en kjempeinnsats.

Siden David har vært så sporty å stille opp, deler vi andre på regningen.

2 menn fra Illinois R66 assosiation kommer bort og prater med oss og deler ut kart til oss over R66 strekningen i Illinois.

Utpå kvelden stiger stemningen og vi danser Line-dans. Det er snart bare oss igjen, og det påtatte smilet til servitørene blir mer og mer stivt. Det er tydelig at de vil ha oss ut, slik at de kan gå hjem.

Vi forlater restauranten og fortsetter Line-dansen og ”festen” utenfor motellet.

Vi går til sengs kl. 24.00.

Denne morgenen er vi oppe kl. 0800 og vi spiser forkost på Big Texan Steakhouse. Til tross for den enorme middagen David satte til livs i går, gyver han løs på en stor frokost med pannekaker og det hele.

Kl. 1000 setter vi oss på syklene igjen og etter et stykke på Interstaten tar vi inn på R66.

Vi stopper ved en oppsamlingsplass for gamle biler, snur og kjører et lite stykke tilbake til en bensinstasjon. Det blir mange bensinfyllinger i løpet av turen. Men så er det da også mange mil vi skal legge bak oss.

Vi passerer så Groom og Britlen. Kl. 1115 stopper vi ved The leaning tower. Et vanntårn som har lagt seg kraftig over på den ene siden. Det ser ut som det skal ramle helt over når som helst. Siden nabobyen ikke hadde noe lignende ”attraksjon”, satt de lik godt opp verdens største kors, som vi passerte litt tidligere. Men vi kan se det godt fra her vi står.

Kl. 1215 stopper vi ved Devils rope/R66 museum. Et museum som viser historien om R66 og historien til piggtråden som altså kalles Devils rope.

Turen går videre og kl. 1300 stopper vi i Erick, hvor vi passerer 100. lengdegrad. Vi ser ingen folk her, kun en og annen bil som passerer. Det ser nesten ut som om byen er forlatt. Det er kun liv i trafikklysene som henger og dingler i ledingene over veien. Mens vi venter her kjører Trond av gårde for å finne noen å spørre etter veien til en spesiell butikk som vi skal besøke. Han lykkes ikke så vi kjører et lite stykke tilbake og stopper for lunsj ved Cowboy restaurant.

Det blir tid til et lite besøk i suvenirbutikken de også har etter lunsj.

Kl. 1500 setter vi oss på syklene igjen som nå er glovarme etter å ha stått i solen. Vi passer også på å smøre oss godt inn med solkrem. Vi kjører gjennom Sayre før vi er ute på Interstaten. Bensinfylling i Elk.

Det blåser en god del nå og vi holder en fart på 60-70 miles. Kl. 1610 er vi framme ved Hotell Trade Winds Inn i Clinton. Her skal selveste Elvis ha overnattet!! Og Michael Wallis.

Tar en tur med Jan Helge for å handle inn drikke for kvelden. En blir veeeldig tørst av å kjøre Harley!! Kl. 1700 går vi alle på et flott R66 museum hvor vi får en presentasjon av historien og arbeidet med R66. Tilbake på hotellet er det tid for en dukkert i bassenget og hot tuben. Med diverse fysiske aktiviteter i bassenget.

Middagen inntaes på et lite spisested hvor vi av alle ting kan bestille mat fra bordene via telefon! Vi bestiller mat og drikke. Og får et enormt beger med brus. Det største jeg noen gang har fått.

Etter middagen besøker vi stedets bowlinghall hvor vi blir godt mottatt. Stemningen er høy både hos de som har kontroll over kulen og de som ikke har like god kontroll.

Kl. 2300 er vi i seng.

Kl. 0830 er vi klare til å dra videre etter å ha spist forkost.

Vi kjører inn i Weatherford som nå er et av Oklahomas rikeste strøk. Tidligere har dette vært et av de fattigste strøkene. Det var dette området folk flyktet fra under depresjonen.

Nå er det masse flotte hus med store hager og grønne plener. Vi passerer også en golfbane i strøket.

Vi stopper ved en bensinstasjon for å spørre etter veien til Lucilles Hammons bensinstasjon.

Kl. 0950 er vi fremme ved Lucille Hammons Hydro. L. Hammon har drevet en liten bensinstason og spisested siden 1941 til sin død 18. august 2000. Familien skulle etter planen ta over og fortsette driften av stedet men det er nå solgt ut av familien.

Se nettsiden www.route66clicks.com.

Herfra kjører vi videre på Interstate og passerer Yukon som er hjembyen til Gart Brooks. Kl. 1055 er det på tide med litt mer bensin igjen før vi kjører videre på Interstate. Her forlater Finn og Torill oss som skal besøke kjente i Oklahoma.

Når vi nærmer oss Oklahoma kan vi se skyskraperne som strekker seg høyt til himmels.

Men disse er små i forhold til de vi senere får oppleve i Chicago.

Vi passerer Oklahoma på Interstate 40. En stund senere tar vi av på R66 til Arcadia.

1145 stopper vi og spiser lunsj på Hillbilles cafè. Det blir også tid til et besøk i The round barn, den runde låven.

1350 er vi på vei videre til Tulsa gjennom et grønt og fint område. Her er det gjort en god jobb med skilting av R66. Vi gjør et lite stopp i Stroud, kl. 1350, som for noen år siden fikk besøk av en tornado. Denne forårsaket store ødeleggelser.

Når vi nærmer oss Tulsa krysser vi en elv hvor vi på venstre side kan se skyskrapere. Nå øker trafikken og antall kjørefelt også. Vi kjører ikke inn i sentrum men litt forbi, hvor vi tar inn på Motell 6. Etter å ha fått tildelt rom er det ikke annet å gjøre enn å hoppe i bassenget. Den fuktige luften gjør at vi nå svetter mye i varmen. Det blir tid til lek og spill i bassenget.

Vi spiser middag før vi tar kvelden.

Tulsa forlates kl. 0900. Frokosten spiser vi på Metro Diner ca. 0930. Vi fyller bensin mens vi venter på å få ledig bord. Trond er ikke særlig sulten i dag så han bestiller en barneporsjon som består av et stekt egg og et lite bacon stykke. Det var kanskje i det minste laget til den store mannen?!

Vi kjører videre kl. 1040 og stopper 25 min. senere ved den blå hvalen i Catoosa hvor vi tar en del bilder og Trond filmer. Den blå hvalen ble bygget av en mann til sin kone, fordi han hadde glemt bryllupsdagen. Turen går videre til verdens største totempel i Foyil. Her er vi fremme kl. 1200. Nå er det trykkende varmt. Vi svetter mye når vi ikke kjører.

Turen går igjen videre og vi stopper i Miami for drikke og nedkjøling. Nå er det ubehagelig varmt.

Ca. kl. 1430 er vi i Kansas, som er den staten som har det korteste strekket av R66.

Vi kjører litt for langt så vi snur og kjører tilbake og stopper i Eisler hos Scott Nilsson, som er president of Kansas R66 association. Han driver en liten suvenir- og dagligvarebutikk.

Bestefaren var svensk, derav etternavnet.

Vi kjøper litt mat, drikke og suvenirer før vi kjører videre og stopper ved Rainbow Bridge.

Hvor vi filmer og tar litt bilder. De som ikke kjører med hjelmer må ta disse på, for vi er snart i Missouri, hvor det er påbudt med hjelm.

Vi kjører videre gjennom Riverton og ut på Interstate. Kl. 1700 er det på tide med mer bensin og vann. Mens vi står her treffer vi på noen karer som skal på bilcrossløp i Springfield. De forteller oss at sjåføren har kun ratt og bremser å ta seg av, mens sidemannen styrer gassen.

Og så er det om å gjøre å komme først til mål. Hvis de i det hele tatt kommer i mål.

Herfra kjører vi et lite stykke på Interstate før vi tar av på R66. Kl. 1800 stopper vi for å kjøpe drikke for kvelden. Turen går videre på Interstate til vi er framme i Lebanon kl. 1900 på Munger Moss Motell. Etter innlosjeringen er det tid for å slappe av med en kald øl ved bassenget. Vi prater om dagens opplevelser og Trond forteller litt fra de tidligere turene.

Vi blir enige om morgendagens etappe og at vi starter kl. 0800.

Så er det tid for middag før vi går til sengs kl. 2300.

Det har vært en varm natt fordi aircond. anlegget har vært av pga for mye bråk.

Står opp 0630 og spiser frokost på samme restaurant som vi spiste middag på i går.

Vi kjenner allerede nå at det vil bli nok en varm dag.

Vi kjører langs R66 og første stopp for bensinfylling gjør vi kl. 0900.

Det ligger mye ”roadkill”( ihjelkjørte dyr) langs veien. Dvs. i hjel kjørte dyr. Vi kjører videre men må allerede etter 5 min. stoppe for å spørre etter veien. Vi blir sendt i riktig retning og kl. 0920 kommer vi inn på det stykket av R66 som først fikk 2-felt hver vei.

Vi kjører videre både på Interstate og R66 Interstate og kl. 1000 stopper vi ved Nostalgia gift shop som også selger en del eldre biler. Men det er dessverre stengt.

Turen går videre til St. James vingård. Men vi er litt for tidlig ute. De har ikke åpnet ennå, så vi bestemmer oss for å kjøre videre til Meramec caverns. Her er vi kl. 1200.

I tillegg til å kunne ta en rundtur i grottene er det en del andre aktiviteter en kan være med på.

Vi tar turen i grottene hvor vi har med en guide som forteller oss de ”fantastiske” historiene om stedet. De sier det er her Jesse James gjemte seg for lovens lange arm og flyktet gjennom en trang passasje.

Etter turen i grottene inntar vi lunsj på stedets restaurant.

Stedet forlates kl. 1330 og vi fortsetter videre på Interstate før vi stopper kl. 1430 for ny bensinfylling. Trafikken har økt en god del nå så det blir en del forbikjøringer og feltskifter.

Her har det også vært en regnskyll så veibanen er litt våt og sleip. Men når vi har krysset broen over Missisipie, er det tørt og fint igjen. Trafikken blir enda større jo nærmere St. Louis vi kommer. Men vi skal ikke gjennom byen. Vi kjører forbi på Interstate. Når vi passerer St. Louis ser vi den store buede broen, ”The gateway to west” som den kalles.

Når vi kommer til exit 33 er vi i Illinois og tilbake på R66. Vi kjører nå gjennom et område med enorme maisåkrer på begge sider av veien.

Vi stopper ved De Camp Junction bar for en lite drikkepause. Det blir også tid til å spille biljard og dart. Stedets jukeboks settes i gang og musikken fyller lokalet. Her har vi det godt!

Turen videre går gjennom boligområder og nye områder med maisåkrer. Nå er det lov å kjøre uten hjelm igjen for nå er vi i staten Illinois. En temperaturmåler vi passerer viser 98 Farenheit. Og det merkes, for hver gang vi stopper så renner svetten!

I Carlinville stopper vi ved en musikkpaviljong i håp om at det er noen som spiller musikk her. Men her er det ingen så vi kjører videre på R66 til vi når Springfield kl. 1800. Vi sjekker inn på Motell 6 og siden alt er klart når vi ankommer tar det ikke lange tiden før vi er på plass ved bassenget. Det er et nytt og flott motell. En siste klesvask gjøres unna før vi er framme i Chicago. Det gjør godt å slappe av ved bassenget med kalde øl og en forfriskende dukkert.

Dagens etappe har vært den nest siste, så vi prøver å nyte det som er igjen av dagen fullt ut. Det er litt vemodig å tenke på at i morgen er vi framme og turen er over. Det er kun en natt i Chicago og hjemreisen som gjenstår. Det har gått så altfor fort.

Middagen spiser vi på Hardees hamburger fastfood. Prater en stund om turen med Jan før jeg går og legger meg.

Vi står opp kl. 0700 etter en god natt søvn. Motellet er det nyeste vi har overnattet på, så her har aircond. fungert utmerket uten å bråke. Vi går og spiser frokost på restauranten like ved motellet før vi starter på vår siste etappe mot Chicago. Vi drar av gårde kl. 0830.

Det er med blandede følelser jeg sitter her nå og tenker på at turen snart er over. Selv om det er masse minner og inntrykk en tar med seg så er det litt trist allikevel.

Vi fyller bensin før vi kjører inn på Interstaten og følger denne et stykke før vi tar av på R66 til Dixie trucker home i McLean. Et møtested for de mange truckførerene som kjører de lange vogntogene sine. Stedet har visst nok bare vært stengt en gang, og da pga av brann, siden det åpnet på 30 eller 40 tallet. Her har de også laget til et lite R66 museum.

Kl. 1010 kjører vi videre og etter kun 5 min. stopper vi ved Funks Grove lønnesirup gård.

Vi kjøper med oss litt sirup, så kan vi spise pannekaker på ekte amerikansk vis når vi kommer hjem. Vi fortsetter videre mot Chicago på R66 før vi tar av på Interstate Må gjøre et lite nødstopp etter å ha fått noe gress på øyet, men er raskt på veien igjen.

Kl. 1200 er det på tide med mer bensin. Og litt senere tar vi en liten pause når det begynner å regne. Vi tar på oss hjelmene, siden det kan bli glatt pga av regnet. Men regnet stopper så snart vi er på veien igjen. Vi merker vi nærmer oss Chicago for nå øker trafikken og antall kjørefelt.

Vi kjører gjennom boligområder før vi stopper en siste gang for bensinfylling.

Fem min. etter, kl. 1350, er vi framme ved Eagle Rider utenfor sentrum av Chicago.

Turen er over og alt har gått bra.

Vi avleverer vemodig syklene som har bragt oss alle disse milene fra Los Angeles til Chicago.

Så begynner det å høljregne. Det er godt vi er fremme. Vi ser på en del gamle Harleyèr som de har utstilt før vi blir kjørt til hotell Congress Plaza, down town Chicago.

Synet av skyskraperne som møter oss på veien er utrolig mektig. Den ene høyere enn den andre.

Før middagen benytter vi tiden til å se oss om i Chicago. Det er nesten farlig å gå her for en går nesten bare og ser opp på de mektige skyskraperne. Tilbake på hotellet blir det tid til en tur i baren for å hilse på deltagerne på tur 4 som skal av gårde neste dag.

Kl. 1900 er det middag som vi spiser på hotellet. Vi takker hverandre alle for en flott tur og for alle opplevelsene vi har hatt sammen. Trond skryter også av oss for å ha vært den beste gruppen han har hatt med seg. Stolt får vi alle hvert vårt diplom som et bevis på at vi har gjennomført den lange turen langs Route 66 tvers over det amerikanske kontinent.

Som en liten takk til Joel og Janette overrekker jeg en t-skjorte og en bok med bilder fra Bergen. Så kan de få se litt hvordan vi har det i vårt flotte land. Kanskje de vil ta en tur på motorsykkel gjennom Norge en gang?

Etter middagen tar vi farvel med Trond som skal sette seg på sykkelen igjen og kjøre de mange milene tilbake til Los Angeles med en ny gruppe.

Så er det på tide å gjøre Chicago. Vi går på Buddy Guy`s legend bar blues club. Her er det mye god musikk og god stemning. Her sitter musikere og venter på en sjanse til å få komme og spille på scenen. Noen lykkes, andre ikke.

Kl. halv ett legger vi inn årene og tar turen tilbake til hotellet for en siste natt i USA.

Vi starter dagen med frokost på hotellet. Mett og god går vi tilbake til hotellrommet for å pakke siste rest av bagasjen, før vi sjekker ut av hotellet. Vi leverer bagasjen inn i resepsjonen for oppbevaring mens vi tar oss en tur rundt i Chicago. Det er enda noen timer til vi må ta turen ut til flyplassen. Det første vi gjør er å finne skiltet som forteller hvor Route 66 begynner og slutter. Og mens vi står ved skiltet og tar noen bilder kommer det en kvinnelig politikonstabel bort til oss og forteller at egentlig er det ikke her hvor skiltet står at R66 slutter men en stykke lenger oppe i gaten. Men den delen er avsperret pga veiarbeid. Hun kommer opprinnelig fra Tyskland men flyttet til USA for en god del år siden.

Neste stopp er Sears Tower, som med sine 475 meter ikke bare er Chicagos høyeste skyskraper, men også verdens høyeste. Det er heldigvis ikke så mye folk når vi ankommer så det går relativt fort å få kjøpt billett og få kommet seg til toppen. Det går fort unna opp til toppen. Vi merker ikke så mye til farten, men kjenner endringen i lufttrykket godt i ørene på vei oppover.

Vi er vel ca 50 personer i den store heisen. På vei opp blir det vist en kort presentasjonsfilm om Sears Tower.

På toppen har vi en vanvittig utsikt over Chicago. Alle andre skyskrapere blir små når en står her oppe. Vi har utsikt til alle kanter av Chicago. Etter å ha tatt til seg av inntrykk går turen ned igjen til bakkeplan. Herfra tar vi taxi til Navy pier. Et område som tidligere ble brukt av det militære, men som nå er omgjort til et svært fornøyelsesområde. Men pga den sterke varmen orker vi ikke å gå så mye rundt så vi setter oss ned og spiser en god lunsj med kaldt øl for å leske strupen. Vi tar en liten runde etter maten før vi tar taxi tilbake til hotellet.

Her sitter vi til vi kjører ut til flyplassen, hvor vi tar farvel med Jon Magnus og Arild som skal bli igjen noen dager og nyte livet i Chicago. Så er det på tide å gå om bord på flyet og vi kan bare konstatere en gang for alle at nå er turen definitivt slutt for oss. Vi har nå mange timers flytur foran oss. Denne brukes til å fordøye inntrykk og fortelle hverandre om hvor flott vi har hatt det. Det har vært en fantastisk tur som jeg vil huske i lang tid fremover.

Det er en tur jeg unner alle som elsker å kjøre motorsykkel!

”GET YOUR KICKS ON ROUTE 66”