| 1.7 - 14.7 | 1 Juli - 14 Juli 2002 |
Våknet mandag morgen i Bergen av kraftige regnskyll og kribling i magen. Vi inntok frokosten delvis stående mens resten av pakkingen ble unnagjort. På Flesland traff vi Egil, en trivelig kar fra Askøy. På Kastrup regnet det. Vi handlet i tax-free butikken og tok en kopp kaffe. I avgangshallen traff vi på en gjeng ”routere” før vi gikk ombord i flyet til Chicago. I flyet var det god servering selv om Thor etterhvert mente det kunne vært oftere. Hva gjorde vi under flyturen? Thor så på tegnefilme for barn og Trond spiste selvlagde karbonader som etterhvert begynte å bli tørre. Vera og Egil skravlet og jeg leste om Route 66. Turen gikk fort. Vi var fremme i Chicago ca 17:40 – det var herlig. Varmen slo i mot oss, ca 32 grader og 85 % luftfuktighet. Merkelig nok var det ikke bare Thor som hadde det travelt med å komme ut for å få en røyk. Limosinene sto linet opp utenfor, men vi skulle ha minibuss til hotellet. Etter en dusj og litt avslapping traff vi hele gruppen i restauranten – hyggelige mennesker alle sammen. Jeg tror de fleste sovnet temmelig fort da de kom under lakenet. Ha en god tur!
Sigrun |
Avreise 8:15 til Eaglerider. Folk fikk handlet og vi brukte 3t15m før vi endelig kom oss avgårde kl. 12:30. Før det hadde en mistet sertifikatet og en nøkkelen til sykkelen. Nøklene fant vi heldigvis igjen. Etter 5 minutters kjøring fra Eaglerider var gruppen spredt for alle vinder. Etter en del frem og tilbake var alle samlet igjen i Wilmington. Vi mistet et par timer på dette. Vi tok I-55 en times tid og ankom Funks Grove ca 18:00. Her var det stengt, men Glaida Funk åpnet for oss og sammen med barnebarnet Shaun ble alle hurtig og greit ekspedert. Vi stoppet ved Dixie for å fylle bensin, kjørte en halvtime Route 66 og den siste halve timen I-55. Vi sjekket inn på Travelodge kl. 20:15, to timer forsinket. Møtet med Tom Teague på Cozy Dog måtte avlyses grunnet forsinkelsen. 23 av gruppens 33 samlet seg etterhvert ved bassenget og vi bestilte Pizza fra Pizza Hut. Det ble en litt stressende dag, men de fleste fant roen etterhvert.
Trond Moberg |
Avreise fra hotellet kl. 10:00. Vi startet med å kjøre I-55 for så å ta inn på Route 66 til vårt avtalte møte med Harley-Davidson klubben Iron Sled i Nilwood. Vi møtte her hyggelige mennesker som hadde innredet klubbhus med spesiell karakter. Siden jeg for første gang satt bak på sykkelen var denne dagen en utrolig opplevelse. Vi fortsatte videre på vei 4 til exit 33 der vi kom over på I-55 igjen. Turen gjennom St. Louis gikk med stor trafikk og det var en opplevelse å se 22 MC kjøre gjennom i formasjon. Vi tanket ved exit 272 på I-44. På vei til Meramec Caverns ble vi overrasket av tordenvær og alle ble en smule våte. Her spiste vi lunch. Kjøreturen fortsatte vekselvis på I-44 og Route 66. Vel frem til Munger Moss motell i Lebanon kom vi kl. 20:00. Kvelden ble avsluttet med bowling og noe å bite i.
Torun |
Torsdag 4. juli (Lebanon – Tulsa) |
I dag startet vi tidlig fra hotellet; kl. 7:30. Fortsatte turen videre på Route 66. Sitter på sykkelen i dag, og det er litt kjølig fra morgenen av, men det går bra. Det er masse fint å se på, også skilpadder og annet kryp langs veien. I Riverton, Kansas, stoppet vi for å spise lunch og slappe av litt. Hadde da blitt en god del varmere. Før vi reiste derfra fikk vi se mann som kunne snu føttene bak-frem, deretter kjørte vi 5 m til en artig bro. Nå var det HOT HOT HOT. Så bar det videre på en tragisk asfaltert vei (hompe-titten, hompe-tatten), støvete og varmt, og dette førte til vonde romper. Vi kjørte gjennom flere byer som nesten virket som spøkelsesbyer før vi stoppet for å tanke. Kl. 16:00 hadde vi en avtale med Harley-Davidson forhandleren i Tulsa (en av de større i USA). De hadde egentlig stengt, men åpnet butikken kun for oss. Etter en times tid der bar det til hotellet. Det var da godt å få seg en dusj. Vi møttes kl. 20:00 for å gå bort til Chilli for å spise middag. Seinere på kvelden var det fyrverkeri, siden det er amerikanernes nasjonaldag i dag. Det har vært en fin dag og etter øl og gitarspilling ved bassengkanten tok vi kvelden.
Marianne |
Fredag 5. juli (Tulsa – Clinton) |
Vi dro fra hotellet kl. 10:00 og kjørte mot Oklahoma City. Fint vær med nesten skyfri himmel. Før vi kom til Oklahoma City stoppet vi ved Seaba Station i Warwick og så i Arcadia der vi hadde lunch med Jim Ross. Han kunne fortelle mye interessant om Route 66. Etter å ha kjørt gjennom Oklahoma City stoppet vi ved Lucille’s, en nedlagt bensinstasjon ved gamle Route 66. Det hadde begynt å regne litt da vi stoppet her, men etter å ha satt oss på syklene for å ta fatt på dagens siste ”miles” ble det bra vær igjen. Vi var fremme i Clinton litt over kl. 17:00 (Bill kommer ikke herfra).
Kjetil |
Lørdag 6. juli (Clinton – Amarillo) |
Startet med frokost (egg, bacon og pannekaker). Så ble det besøk til Route 66 museum. Etter å ha fylt bensin og litt olje var vi på veien ca kl. 10:30. Besøkte så Harley og Annabelle i deres Curiousity Shop i Erick, Oklahoma. Et syn av en butikk og to artige/originale mennesker. De serverte lunch og underholdt sammen med vår gode Elvis imitator Egil. Været har vært bra, noe overskyet. De siste par km før hotellet vikk vi noe regn. Ankom Big Texan motell kl. 17:00. Vi spiste middag på Big Texan Steak Ranch. Roger og Jonny prøvde seg på 2 kg biffen. De gjorde en kjempeinnsats, men det holdt dessverre ikke. En fin dag i godt selskap.
Torunn K. S. |
Søndag 7. juli (Amarillo – Santa Rosa) |
Vi startet i Bergensvær, regn, men med fin temparatur. Besøkte Cadillac Ranch med ti Cadillacer begravet med trynet ned i sanden og med samme vinkel som pyramidene i Egypt. Texas er flatt og vi ble overfalt av skikkelig regnvær. Vi stoppet ved Midpoint Cafe i Adrian, midtveis mellom Chicago og Los Angeles. Der fikk vi servert verdens beste eplepai (noen av oss) og fikk sitte på en ekte Texas longhorn. I Glenrio, på grensen mellom Texas og New Mexico, skrudde vi klokken en time tilbake. Vi fulgte Route 66 inn i New Mexico, landskapet her er bare helt fantastisk. Dette er indianerland på sitt beste. Vi kom til Santa Rosa kl. 17:30. Her kunne hver og en ta egne turer og reise rundt på oppdagelsesferder. Mange benyttet anledningen til å ta en dukkert i the Blue Hole, mens andre reiste for å oppleve Power-dam, med byens drikkevannsforsyning og naturperle. Vi har kost i lag ved bassengkanten på motellet her i Santa Rosa og gleder oss til fortsettelsen på vår ferdi i morgen til Santa Fe.
Egil |
Mandag 8. juli (Santa Rosa – Albuquerque) |
Begynte dagen med en meget kort etappe – 50 meter til bensinfylling. Deretter en times kjøring gjennom prærie-landskap, hvor vi så noen fine dyr (rådyrlignende). Etter å ha fylt tankene igjen – Electraglidene blir stadig overfylte – bar det videre mot Santa Fe. Mange kjente navn for en gammel Morgan Kane leser. Også fotballinteresserte kjente seg igjen i Valencia, Madrid og Romeroville. Stoppet ved Harry’s Roadhouse, hvor Trond sa at han ikke orket å se oss mer i dag. Neida, resten av dagen sto oss fritt til å gjøre hva vi ville, så vi tok oss inn til Santa Fe i mindre grupper. Tror alle havnet inne i gamlebyen der, og gikk og så i flotte butikker og gallerier. Kaffebarer var der til og med. Noen ble ekspedert i en skinnbutikk av en dame som snakket norsk. Noen så på The Miraculous Stairway i Loretto Chapel. Etter Santa Fe kjørte vi gjennom Madrid, og likke etter kjørte noen opp på et fjell i Ibola naturreservat. Høyden her var 11.600 fot og utsikten var helt ubeskrivelig. Det var en del av Rocky Mountains og stedet der indianerne gikk for å skaffe sine ørnefjær (manndomsprøve). Været i dag var mildt sagt skiftende, fra litt kjølig til kokvarmt, litt regn, lyn og torden og til og med kjempehagl. Og alle var enige om at det hadde vært nok en fantastisk dag.
Siri & Oddvar |
Tirsdag 9. juli (Albuquerque – Winslow) |
Etter en enkel frokost på hotellet var vi klare for avgang kl. 9. Solen skinte fra en nesten skyfri himmel. Vi startet dagen med å fylle bensin på syklene før vi svingte ut på I-40 igjen. Tripptelleren rundet 1500 miles da vi kjørte ut fra Albuquerque. Etter en halv time på I-40 tok vi av motorveien og fortsatte på gamle Route 66. Det ble flere fjellformasjoner, svingete veier og mange fotostopp. Vi kjørte gjennom flere små landsbyer i et utrolig tørt og lite fruktbart landskap. Hele veien lå I-40, Route 66 og jernbanen parallelt. Vi kjørte forbi flere bilskroter med 50 og 60-talls amerikanske biler på rekke og rad. Det ble mange lange blikk fra en nordmann med stor interesse for gamle amerikanske biler (undertegnede). Vi stoppet for å tanke på Continental Divide, rett før Gallup. Vi er nå inne i indianerland med gode muligheter for å kjøpe souvenirer fra lokale indianere. Vi stoppet i Gallup på El Rancho Hotel for en bedre lunch. Etter en ”Ronald Reagen” burger var vi igjen klare for veien. Det begynner å skye over igjen. Noen mørke skyer i horisonten ser ut til å inneholde store mengder regn. Vi forlot Gallup og fortsatte på I-40 mot Painted Desert. Etter en tids kjøring ble skyene så tunge og sorte at vi valgte å stoppe for å få på oss regndresser. De siste milene før Painted Desert både regnet og haglet det. Det blåste så kraftig at det ble vanskelig å kjøre. Vi stoppet ved inngangen til Painted Desert for å fylle. Plutselig åpnet himmelen seg og det regnet helt utrolig. Selv bergenserne syntes dette var voldsomt. Etter en halv time klarnet det opp og vi fikk en flott tur gjennom Painted Desert / Petrified Forest. Rart å se hvordan trær blir til stein etter noen millioner år! Landskapet var utrolig! Det var som å kjøre på havbunnen eller på månen. De siste milene inn til Winslow gikk fort unna i deilig temparatur og oppholdsvær. I horisonten var det helt svart og det lynte hele tiden. Urolig å se! En opplevelsesrik dag endte opp i bassenget og en tidlig kveld i senga.
Werner |
Onsdag 10. juli (Winslow – Grand Canyon – Williams) |
Vi startet fra Winslow kl. 9 og det virket som om alle var ekstra ivrige i dag. Ett av turens høydepunkter, Grand Canyon, skulle besøkes. Først var vi selvfølgelig innom det berømte hjørnet ”Standing on the Corner” i Winslow og i Winona ble alle tanker fyllt. Kl. 11:45 kom vi til Cameron hvor både syklene og vi fikk føde. Etter en kort time startet vi opp igjen. Landskapet nå er vanskelig å beskrive. Vilt, heftig, storslått, ja helt fantastisk. Endelig kom vi til inngangen til Grand Canyon. Det kriblet i magen. Jeg visste hva vi kom til og ønsket at alle skulle få ta del i mine første inntrykk her. Storslått natur. Alt bare åpner seg. Fargespillet er enormt. Kammeraene ble flittig brukt, for dette måtte bare foreviges. Tiden ble knapp, men den ble brukt godt. Vi hadde en avtale i T-krysset som MÅTTE rekkes. Helikoptergjengen skulle på tur. Etter en kort briefing kom de første to puljene av gårde. Vi som var igjen så på ansiktene at den turen var vellykket. Det var dagens største opplevelse. Kvelden begynte med en bedre middag på by’n i Williams. Så var det selskap på hotellet. Sidsel fylte år igår og dette feiret vi i kveld. Kaffe og kake og mye latter. Vi forlot selskapet mens festen enda var i gang. Hva skjedde etterpå? Det vet ikke vi. En dag fyllt av opplevelser.
PS! Kaken Sidsel fikk var veldig fin. Det var til og med plassert en Harley på den. Thor sang et stev og gaven var en Route 66 blinkende pin og en samlepose til alle ”små” verdier. Gunn og Conny |
Torsdag 11. juli (Williams – Kingman) |
Våknet tidlig og tok en tur i bassenget – det var deilig med en morgendukkert. Startet fra Williams kl. 10 og hadde vår første stopp i Seligman. Her besøkte vi brødrene Delgadillo, noen tok en sein frokost / tidlig lunch og andre igjen handlet souvenirer. Neste stopp var i Hackberry, der vi registrerte noen regndråper. Turen gikk videre til Kingmann der vi besøkte the ”Powerhouse” og fikk hver sin lille bag med brosjyrer og effekter. Lokalavisen stilte opp og tok bilde av gjengen med alle syklene. Så reiste vi på motellet og installerte oss på tildelte rom. Noen reiste til Las Vegas på kvelden, mens resten roet seg ned ved bassenget. Landskapet vi kjørte gjennom i dag var noe kupert i starten for så å gå over i flatere landskap med fjellpartier på begge sider. Vi er betatt av et storslått landskap over meget store arealer. Etappen i dag var forholdsvis kort og alt er OK så langt.
Lars Vi som reiste til Las Vegas var: Yngve, Terje, Conny, Odd Roar, Oddvar, Siri og undertegnede, Sidsel & Jonny. I tillegg reiste Møyfrid og Kjartan opp i bil (fyy). Sidsel og jeg startet etter de andre (som vanlig) så det blir stort sett våre opplevelser som kommer med her. Vi navigerte på ”feelingen” og teften før vi parkerte HD’en og gikk inn og kjøpte et bykart. Og gjett hva. Vi hadde parkert ”midt i smørøyet” ved the Strip der alle kasinoene og Wedding Chapels ligger på rekke og rad. Rett rundt hjørnet fant vi en HD butikk hvor vi snopet en t-skjorte og baby sparkebukse/nattdrakt med Harley-Davidson på. Vi snakket litt med den lokale purken (i all fordragelighet) og fikk vite at i den arkaden som vi hadde parkert ved, ble det kjørt lysshow kl. 20:30 opp i arkadens himling, så det måtte vi vente på. Og det var det verdt. Et fantastisk lysorgel med surround kinolyd. Heldigvis hadde vi med videokameraet så vi fikk foreviget noe av dette. Deretter kjørte vi opp/ned the Strip mens Sidsel filmet i ”øst og vest.” Vi forlot Las Vegas kl. 22:30 og regnet med to ting; 1) at vi ville slippe unna Las Vegas uten store innhogg i feriekassen og 2) at vi ville bruke i underkant av to timer på returen. Begge deler var FEIL, FEIL, FEIL! For – på vei ut av Boulder City møtte vi på landeveisrøvere som avkrevde oss USD 125. Hadde det ikke vært for at de hadde stjerner på brystet, og vi hadde en Electraglide som nesten ikke går fortere enn de 79 milene vi ble klokket inn til – i 45 MPH sonen ut av byen – så hadde vi børstet støv av gamle bokseferdigheter og stukket av i full H-D fart. Kort fortalt så fikk vi et tilbud vi ikke kunne si NEI til, og måtte bli med på stasjonen (tilbake til Boulder City) og betale de omtalte 125 dollarne. Som sheriffen sa: ”the good nes is that I’m only charging you the basic fine – not the double fine of 240 which we normally do.” Terrific!! Vel ute av byen igjen traff vi på resten av Las Vegas-gjengen på Hoover Dam. De hadde ikke sett noen politi mens de passerte gjennom Boulder City – gjett hvem som hadde renset veien for landminer før de passerte! Fire av de andre hadde tatt ”the Space Shot” på toppen av tårnet ”the Stratosphere” og for å sitere Yngve: ”Jeg er 35 år og dette er det største kicket jeg har opplevd.” Turen tilbake til Kingman fra Hovver Dam gikk problemfritt og vi ankom hotellet kl 1:00. Sultne, tørste – og blakke! Jonny |
Fredag 12. juli (Kingman – Barstow) |
Dagsetappe: 210 miles = 336 km Været: ”In the summertime when the weather is fine” og “It never rains in Southern California” Hilights: Black Mountain, Mojave desert Avreise var satt til kl. 6:45. Dette var en grytidlig og tøff start for oss som kom seint i mål fra Las Vegas i går, men må du så må du.Et blikk med mysende øyne ut av hotellvinduet for å sjekke forholdene fortalte oss raskt at sjansen for å bli overrasket av snøstorm var minimale, i dag også. Morgentemparaturen var allerede registrert til 35 grader (pluss). Vi brummet i flokk og følge over gaten for å fylle bensin og gjøre de siste forberedelser. Jammen slurpet ikke Harleyen i seg litt olje i dag også. Vi kastet oss rett ut på Route 66 – og bra var det – Interstaten har vi sett før. Kursen gikk rett mot Black Mountain med første stopp på Sitgreaves Pass (3550 fot). Her fikk vi et flott rundskue av fjellheimen i Arizona. Etter en del artige svinger med fotbrett-bråk cruiset vi inn i en gammel gullgraverby – Oatman. Dette er en skikkelig Wetsernby, med falske fasader, salooner, begravelsesbryå og sheriffkontor (sheriffen var selvfølgelig drept, han var oppstilt i kisten utenfor), samt flere frittgående esler (ingen høns her). Mesteparten var, i disse tider, tilrettelagt for turister, men det var like fullt svært interessant. Men, hva har vi på den andre siden av Black Mountains? Jo, Mojave Desert! Allerede på vei ned fra Oatman, etter 32 miles, begynte vi å ane hva som lå foran oss. I Needles, eller rettere sagt rett før, var det bensinfylling og PÅ med hjelmene (California har 100 % hjelmpåbud). Jonny, som har vært ute en vinternatt før, for ikke å snakke om tropedag, også i Mjave ørkene, var bedre forberedt enn de fleste. Det så kanskje litt teit ut, men det funker, hver gang, og den som ler sist ler som kjent best. Tipset for fremtidige Mojave kryssinger er like enkelt som det er effektivt. I tillegg til t-skjorten, gjelder det å finne et tykt badehåndklæ som rekker nedfor livet, både foran og bak. Etter å ha snittet et hull til hodet på midten, dypper du hele stasen i isvann rett før start og knytter rundt livet. Vips, der har du en poncho som fungerer, like godt i ørkenen som til avkjøling av skjærgårdspils hjemme. I tillegg til dette trikset hadde vi kjøpt inn to ”neck cooling bandanas”, disse fungerte også veldig bra etter 5 min. i isvann før avreise. Etter den første etappen holdt varmen på å ta knekken på Sidsel, så hun flyttet over i følgebilen til Thor og hans voksende harem. Dermed hadde Jonny to bandana – dobbel halskjøling i tillegg til før nevnte poncho. Vi hadde to stopp til, ett i Amboy og ett i Ludlow, deretter gikk de siste 53 milene til Barstow uten pause. Sistnevnte etappe holdt på å ta knekken på en del uforberedte i reisefølget, ett stopp midtveis i Newberry Springs hadde nok vært å anbefale. Imponerende fin dagsetappe og vakkert landskap i all sin barske råhet. Vær forberedt til varmen. Etter ankomst motellet var ikke gjengen sen med å hoppe i bassenget, med påfølgende god mat og drikke på andre siden av gaten. Dette har vært en kjempegjeng. Med vemodig hilsen (turen er snart slutt) Sidsel og Jonny |
Lørdag 13. juli (Barstow – Big Bear – Los Angeles) |
Etter gårsdagens hete ørkenstrekning våknet vi tidlig til delvis overskyet vær. Var på beina til innlessing av bagasje kl. 6:45. Litt over 7 dro vi ut mot San Bernardino Mountains, 7500 fot over havet. Etter en stund var det stopp for fotografering, så la vi i vei igjen mot Big Bear Lake. På veien opp ble temparaturfallet en overraskelse for mange som ikke hadde tatt jakke på i tide. Byen bar preg av å være en rekreasjonsby med vannsport om sommeren og ski om vinteren. Mange kommer fra LA og opp hit. Byen og området rundt er også kjent for ville dyr som bjørn, gaupe og coyote (det var tatuer av bjørner på hvert eneste gatehjørne). På vei ned fra Big Bear ble gruppen delt i to; brettskraperne måtte vente noen minutter og kjøre sist. Turen ned mot San Bernardino dalen er USA’s svar på Trollstigen. Så gikk turen inn mot LA på I-10 i 4-6 felt og høy fart, det tok ca 2 timer å nå inn til Santa Monica Beach. Syklene ble parkert, så var det å hoppe i Stillehavet for de som følte for det, noen hadde dollar igjen til handling og andre igjen fant seg mat og drikke. Deilig sjøluft og frisk bris. Etter halvannen time startet vi på siste etappe mot Eaglerider for å levere syklene (unntatt Jonny, Terje og Sidsel som skal ha en uke til langs Californias kyst). Etter som sjekkingen av syklene gikk frem økte spenningen. 3-4 av oss måtte bruke resten av feriebudsjettet på skader, resten slapp unna uten utlegg. Til Eaglerider kom det etterhvert drosjer som tok oss til Hacienda Hotel der vi møttes til middag kl. 20:30. Vi hadde en deilig middag alle sammen og humøret var på topp. Trond delte ut sertifikater som falt i god jord. Vi takker for en flott tur og et hyggelig reisefølge.
Ellen og Rolf |