Kl. 08 kjørte vi i tre biler til forhandleren som leide ut sykler, det var ca. en 20 minutters kjøretur. Da vi kom fram sto 21 sykler på rekke og rad med navn på, Frode en Electraglide og jeg en Low Rider. Alle som var par og Peppe hadde bestilt en Electraglide ellers så var det Road King og Heritage, i tilegg var det en Sportser med som ekstra sykkel som ble plassert på hengeren til følgebilen. Alle syklene var visst 1450 kubikk, unntatt Sportseren som var en 800 kubikk. Sykkelen min var mye tyngre og større enn jeg hadde forestilt meg, selv om den var den minste av de alle, unntatt Sportseren, jeg må si at jeg angret da på at jeg ikke var passasjer i stedet for fører.

Det var lang kø for å få utfylt leiekontrakt papirer, og å få forklart og gått gjennom alle syklene med forhandler. Nå var det viktig at vi var oppmerksom for eventuelle skader på syklene slik at vi ikke ble erstatningspliktige for noe i etterkant, alle syklene så helt bra ut. Vi ble trukket for 300 dollar på kortene våre som depositum, som ikke ble belastet hvis det ikke skjedde noe skade på syklene. Syklene var forsikret med en egenandel på 1000 dollar ved egenforskylt skade, dette viste vi ikke om så vi får håpe at det går bra. Vi ventet spent på at Harley Davidson butikken skulle åpne kl. 10.00, endelig åpnet den, og der var det mye snadder. Frode og jeg kjøpte hver vår halv hjelm, finger hansker og H.D. merke, og jeg solbriller.

Jeg ble mer og mer skeptisk da jeg syntes sykkelen virket så tung, og jeg kvidde meg mer og mer for å starte, jeg hadde en sterk formening om at jeg ikke ville klare første svingen. Endelig så var alle papirer klar og sykler sjekket. Trafikken ble stanset og vi kjørte i samlet flokk ut fra plassen. Jeg satt fremdeles på sykkelen. Trond først i følgebilen, så Ronny som var en dreven kar som hadde intercom med Trond i følgebilen og Dag Bibow som kjørte bakerst. Etter Ronny kom Tom og Herdis, så meg, etter meg Peppe, mer hadde jeg ikke oversikt over da jeg hadde mer enn nok med meg selv. Det gikk faktisk ikke så verst, det eneste var kløtsjen som var knall hard å dra inn, i tillegg var liksom fingrene mine for små til å nå rundt den. Vi kjørte ut av byen i lyskryss og lignende, før vi kjørte opp på interstate 55 i retning mot Springfield. Vi var opp og ned på Route 66 og interstate 55. Jeg må si at Route 66 er å foretrekke, det er en vanlig vei med lite trafikk, mens interstaten er en motor vei med som regel to eller tre filer og digre lastebiler som kjører forbi oss i ett sett, med ett fryktelig dragsug. Jeg følte at jeg nesten ble blåst av sykkelen og tviholdt på styret, jeg måtte si til meg selv, slapp av, slapp av, nå er jeg virkelig her og dette går så bra så.

Vi stoppet første gang på Route 66 på en gammel nedlagt bensinstasjon, jeg begynte å forstå at det virkelig var meg som kjørte rundt på en diger H.D sammen med en hel gjeng med drevne og tøffe typer som ikke så ut som om de hadde gjort annet enn å kjøre motorsykkel. Samtidig som jeg fremdeles var skrekkslagen var det også litt deilig og jeg begynte smått om sen og nynne for meg selv. Litt etter litt ble det jeg som lå først i køen etter følgebilen eller Dag. Vi ble delvis plassert i formasjon, de med minst kjøreerfaring først og de drevne og de som likte fart og spenning bakerst. Det var for at det er lettest å ligge først, jevn hastighet, og minst forbikjøring, jo lengre bak i feltet du lå ble det mer ujevn kjøring med høyere hastighet når de måtte ta igjen feltet og flere forbikjøringer. Alle var greie og slapp meg først frem, eller vinket meg frem hvis jeg ikke kom først ut. Vi kjørte forbi enorme mais åkrer og kullindustri områder, men jeg må innrømme at jeg så mest rett frem, men jeg fikk nå med meg litt. Vi stoppet ved en jernbaneovergang hvor det gikk et tog forbi med over 100 godsvogner det gikk i sneglefart så vi måtte vente en god stund.

Vi kjørte og inn på en sirup farm ” Funk`s Grove på old Route 66 og vi kjøpte to flasker ”pure maple sirup”. Inn der var det grus vei, og jeg fikk beskjed om å holde løst i styret og lav hastighet. Det var et koselig sted, som en bondegård, og stemningen var god. Vi kjørte og inn i Carlinville, en liten koselig by hvor vi tok oss noen runder med sykkelen på torget mens Trond filmet oss. Vi stoppet to ganger for å fylle bensin og to ganger bare for å drikke litt og røyke og en gang for å spise lunsj.

Vi tok av på exit 92A på interstaten til Springfield til Travellogde , et bra drive inn motell med basseng bak. Vel fremme så parkerte vi syklene og låste de to og to i hverandre med hengelås og skivebremse lås, før vi fikk utdelt nøkkel. Vi fikk beskjed av Trond at fra nå av når vi kom frem til overnattingsplassen, skulle vi gå rett bort til ham som allerede hadde fått nøkler til rommene, så bære ut bagasjen av følgebilen og så låse syklene.

Frode og de fleste andre hadde kjøpt pils ved bensinstasjonen rett ved, alle måtte vise bevis, selv Willy på 61. Vi fikk beskjed av Dag at vi måtte ha pose rundt ølet når vi drakk et ute, noe alle gjorde, det så i grunnen ganske komisk ut, alle måtte i hvert fall da skjønne hva vi drakk. Etter å ha fått plassert bagasjen på rommet, skiftet vi til badetøy og tok oss en dukkert i bassenget, der var nesten hele gjengen samlet, vi satt rundt basseng kanten, stemningen var god, mye latter og bare kjekke folk. Ingen sure bemerkninger som jeg hadde fryktet for at jeg er så grønn, bare oppmuntrende tilbakemeldinger og gode råd. Trond tok fram PC og fortalte om neste dags reise rute, han har hele ruten plottet inn på pcèn. Jeg gikk inn kl. 21, Frode sitter der ennå, første dag er over og alt har gått bra, og verste spenningen med sykkelen er gitt seg, jeg kvier meg i hvert fall ikke til i morgen, er mest spent. Kl er nå 21.30 og jeg ligger i USA og skriver dagbok.

I dag er en av de lengste kjøreetappene og det blir spennende hvordan det går.

Vi startet kl. 08.00 , været var overskyet, vi begynte på Route 66, forbi enorme korn åkrer, de største åkrene i Norge blir ganske puslete i sammenligning. Vi kjørte også gjennom noen tettsteder. Langs veiene ligger forlatte hus og forlatte biler, det er akkurat som om folk skulle et ærend i butikken, men kom aldri tilbake, mange av småbyene vi kjører forbi virker også ganske øde og forlatte, mens inne imellom er det tydelig at det bor folk. Jeg kjørte først i køen enten bak Trond i følgebil eller Dag på sykkel. Vi kjørte opp på interstaten gjennom St. Louis, den største byen vi kjører igjennom på turen, også kjent som ”porten mot vesten”. Trafikken var enorm filer i øst og vest, med broer av veier over og under, og svære trailere dundrende forbi, jeg sluttet å tenke, prøvde bare etter beste evne å ligge som et slips etter følgebilen, som lå i mellom 60 –70 miles, de ganger jeg så på speedometeret, vi skiftet ganske mye filer, her var det bare om å gjøre å parkere all redsel langt vekk. Jeg var lykkelig når vi kjørte ned på en på en bensinstasjon og St. Louis var bak oss.

Nå var vi i staten Missouri. Der på bensinstasjonen ventet en dame på oss. Damen som Trond aldri hadde møtt før, men som hadde kontaktet ham pga hans kontaktnett av folk som engasjerer seg i Route 66. Hun hadde engasjert seg sterkt i et nedlagt og revet motell ”Coral Court Motell” langs Route 66, damen som het Shellee Graham var relativt en hyper type som skulle møte oss senere på dagen i Meramec Caverns. Vi kjørte mer på interstate med høy hastighet men nå var det nydelige veier med enorme strekninger, solen var begynt å skinne og nå kjørte de fleste med T skjorte. Vi hadde flere stopp.

Lunsj hadde vi i Meramec Caverns som var enorme grotter flere kilometer innover fjellet, det var her Jesse James gjemte seg inne i grottene. Jeg kjøpte en genser. Veien innover mot Meramec Caverns var nydelig, med trær hengende over veien, skikkelig idyllisk og vi kjørte innover i lav hastighet, deilig etter dagens råkjør. Den energiske Shellee Graham sto å ventet på oss og fortalte mer enn gjerne, hun hadde skrevet en bok om det nedlagte motellet. Videre gikk turen mye på Route 66, og det er helt fantastisk å kjøre på den veien, vi stoppet på en vingård, og en butikk med gamle biler til salg og alle slags Route 66 effekter, her fikk vi bare være 6 stykker inne i butikken samtidig og all utregning av pris og tax foregikk uten hjelp av teknologi, Vi kjøpte noen pins og postkort, ganske sjarmerende hvis en har god tid og det hadde vi.

Guttegjengen fra Bergen er ganske førende med masse kommentarer som piffer opp stemningen, Willy fra Sømna er også er en som får oss til å trekke på smilebåndet, men så er jo han også født i Bergen. Terje og Peppe er også stadig frempå som østlendinger og liver opp stemningen. Vi andre er litt mer lavmelte men så absolutt med, i det hele tatt så er vi en fin gjeng, jeg føler ikke at noen blir overkjørt. Guttegjengen kjører i bakre rekke og der passer de godt, Willy er både langt bak og i midten. De andre parene er stødige folk som har massevis av kjøre erfaring, og kjører hva som helst hvor som helst. Så er det noen som ligger i midten. Dag Bibow kjører enten foran eller bak og ser til at gjengen er noenlunde samlet, han og Trond har hele tiden kommunikasjon, og de har tydeligvis mer oversikt over oss enn jeg får med meg som ligger først i rekken. De er veldig ålreite begge to. Det er trygt at det er en foran og en bak. For meg som ligger fremst gjelder det bare å gjøre det Dag eller Trond gjør. Trond kjenner tydeligvis veiene som sin egen bukselomme, så har han jo også kjørt denne ruten 11 ganger. I tillegg har han GPS i bilen som kan fortelle ham akkurat hvor han skal kjøre.

Dagens høydepunkt var en gammel bar, ”Devils Elbow” som lå langt bort i stand inne i en skog, rett før vi kom der kjørte vi to og to nedover en gammel Route 66 vei mens vi ble filmet. Vi parkerte syklene utenfor Devils Elbow og gikk inn. Stemningen var enorm, møtt med rå blues musikk, taket pepret med Bh`er som besøkende hadde hengt fra seg. Her skulle vi gjerne parkert for kvelden. Utenfor luffet en enorm langhåret sjæfer hund, som Per raskt fikk god kontakt med. Borte i kroken sto først en vi trodde var sheriff og drakk øl, men han viste seg å være en bevæpnet fangevokter. På spørsmål om hvor mange pils en kunne drikke og samtidig ha lov til å kjøre, svarte han 8 pils trodde han. Det var tydelig at her var en ganske avslappet til det meste. Og man kunne jo ønske at tiden stoppet der og da. Vi gikk motvillig derifra, de fleste med en øl innabords. Nå var det ca. en halvtimes kjøring igjen til Lebanon, igjen nydelige veier på interstate i sol og varme, nå var det godt å være til.

Vel fremme i Lebanon var det godt å få av seg klærne og hoppe i bassenget. Vi bor på et koselig motell ”Munger Moss Hotell”. Peppe ble fast massør på turen til en stiv nakke til Ragnhild Kracht. Nå smakte det også utrolig godt med en kald øl. Etter på samlet vi oss alle sammen utenfor på plenen, hvor det var utepeis, vi bestilte pizza på fellesen, og samlet sammen det vi fant av bord og stoler. Dag tente etter hvert på peisen. Stemningen var herlig mye latter og varme. Trond dro frem pcèn og informerte om neste dag. Jeg føler at vi er blitt en skikkelig sammensveiset gjeng med lett tone og omsorg for hverandre, Trond skryter av oss, gruppen er flink å kjøre samlet og i formasjon og han synes gjengen er sammenspleiset. Selvtilliten min på sykkel er også begynt å stige pitte litt. Frode stortrives på sykkelen sin. Nå er jeg stup trøtt kl. er 21.50, Frode er ute enda.

I dag har nesten hele dagen vært på Route 66. Det startet med nydelig vær og det har det vært i hele dag. Jeg måtte allikevel ha jakke på til ca kl. 11, da det blåser så fælt på sykkelen, har fått ørepropper av Dag Bibow, og det er mye bedre å kjøre med de på, susingen i hjelmen blir mindre når det blåser, og vi kjører fort, og da føles det som det blåser mindre. Det begynte med nydelige, litt svingete veier, forbi enorme åkrer med kveg, gjennom nydelige boområder, bondegårder og småsteder, blant annet byen Joplin som lå rett ved grensen til staten Kansas. Her var det litt stress å komme inn til byen for å fylle bensin med masse lys kryss, da var det ikke så kjekt for de som lå bakerst og måtte stoppe på rødt lys. Vi var så vidt innom staten Kansas, der vi spiste lunsj på Eisler Brother General Store, det var en artig gammeldags Route 66 butikk hvor de hadde alt mulig rart, en gammeldags landhandler hvor man handlet over disk, der kjøpte vi solkrem faktor 15 og 30 og sandwich til lunsj. Der var også en eldre koselig herremann som hadde hørt at vi skulle komme, han hadde flyttet fra Norge som 11 åring og hadde så lyst til å snakke norsk med oss, han var kjempeflink, snakket fremdeles flytende. Det er tydelig at de er stolt av sine norske røtter. Kansas har bare 14 miles av Route 66.

Vi var nå i Oklahoma og i denne staten var det ikke påbudt med hjelm, gutta boys eller MC klubben ”ETTER DE” skiftet hjelm ut med hodetørkle. Vi får bare håpe på at de er heldige og holder seg på sykkelen. Vi kjørte videre og etter hvert inn på en gammel Route 66 vei hvor bare halve veien i sin tid ble asfaltert, da det ikke var penger til mer. Veien var i grunnen mest grus med store huller i asfalten. Trond kjørte litt i forveien da det blåste opp en støvsky etter ham. Så var det meg, jeg likte det dårlig, vi kom til et veiskille, jeg ble usikker hvor jeg skulle kjøre og bremset med håndbremsen, jeg veltet, men det gikk bra jeg kjørte ikke mer enn maks 20 miles, jeg fikk et skrubbsår på armen, det var det hele, girpedalen på sykkelen ble litt bøyd, men jeg holdt på å lage skikkelig krøll bak meg, men de var flinkere enn meg og bremset som de skulle med bak bremsen. Jeg fikk ingen kjeft, alle var bare gode og lurte på om det gikk bra med meg, jeg følte meg som en skikkelig idiot og kløne, samtidig som jeg var glad for at det gikk så bra. Det var ca 100 m igjen av denne veien, Trond sto ved enden og filmet oss, jeg kjørte da bakerst, da jeg ikke ville føle press på hastighet. Jeg var lykkelig og ganske skjelven da vi kom ut på asfalt igjen.

Nå kjørte vi videre på Route 66 var innom en nedlagt bensinstasjon (Afton Station) som hadde et lokale ved siden av med gamle biler som var artig å se på. Der var en hyggelig dame og mann som hadde stelt i stand sandwicher med norsk forklaring for hva de inneholdt, brus, frukt og chips til bare forsyne seg med. Det viste seg at damen, Laurel, hadde bodd 20 år i Darien som jo ikke er langt fra Westport (der vi har bodd). Jeg fikk med meg et postkort og en avis ” Oklahoma US 66”

Etterpå kjørte vi innom for å se på verdens største totempel i Foyil. Da fikk en av oss vondt i ryggen, klarte ikke å kjøre mer, han la seg i bilen og Ragnhild Storeide kjørte sykkelen hans, hun er en dreven sjåfør som ikke hadde noen problemer med det. Nå siden en av oss var blitt dårlig, kjørte vi ganske fort til Tulsa så han kunne komme seg til lege. Jeg var flere ganger opp i 80 miles som er 128 km/t.

Vi hadde et kort stopp ved den blå hvalen i Catoosa, en bryllupsdagpresang fra en mann som må ha hatt et stort markeringsbehov. Etter det så var det ca 20 minutter inn til Tulsa. Det var deilig å komme frem til hotellet, det var et flott hotell, ikke noe drive inn motell, det het Western Tradewinds. Nå var det virkelig varmt ca 30 grader. Jeg ble med ”den vonde ryggen” til sykehuset, nå var han virkelig plaget og hadde det ikke godt, det kom en drosje og hentet oss. Dag og Trond var på en Harley Davidson forhandler med noen sykler som fusket litt, på tross av at alle syklene ikke er mer enn ett år gamle. De andre gikk i bassenget. Det gikk bra med ”ryggen”, og det var en lykkelig mann som gikk ut fra sykehuset, smertefri.

Vi kom tilbake til hotellet litt over 20.00, og da satt hele gjengen og spiste Fajitas. Trond hadde bestilt til alle, da det var meningen at Michael Wallis som er virkelig mannen bak gjenopplivningen av Route 66, og som har skrevet en bok om veien skulle være sammen med oss. Han hadde dobbelt booket seg, og skulle møte oss dagen etter kl. 09.00 på hotellet i stede. Det passet i grunnen bra for en av syklene var ikke ferdig før kl 11 dagen etter. Vi satt en stund i baren sammen med Willy, Geir, Bernhard og Roger, før jeg gikk opp å la meg ca. kl. 22.30. Frode kom en halv time senere.

En del av gutta boys hadde prøvd nattelivet i Tulsa, og jeg må si at jeg og mange andre lo godt da Bernhard fortalte om nattens opplevelser.

Kl. 09.00 kom Michael Wallis (f. 1945). Det var artig å høre på ham, han fortalte med innlevelse, det var tydelig at dette var noe som han kunne mye om og brant for. Han fortalte blant annet at Route 66 og Harley Davidson hører sammen. Route 66 ble åpnet 11. november 1926, det meste av veien uten asfalt. Henry Ford med bil industri var en av hovedgrunnene da biler ble masse produsert og mulig å kjøpe for vanlige folk.

I 1928 ble veien veldig populær, og det ble da populært å løpe hele veien fra L.A. til Chicago og videre til New York. Vinneren av løpet vant 25000 dollar. 1929-30 var en tung tid med depresjon og tørke. 1940 militærvei , rasjonalisering på bensin og mat. Nat King Cole sin største hit ”Get your kicks on route 66.

1950 tiden ble avgjørende for avviklingen av Route 66, tid ble viktig, og det ble da viktig med store veier hvor en kom raskt frem. Eisenhover var inspirert av motorveiene i Tyskland, og det ble bygget svære motorveier. Livet rundt route 66 døde ut, noen steder var det som en slo av en bryter.

Videre at det er fascinerende og følge variasjonene langs Route 66 både når det gjelder natur, folk, lynne, dialekt og musikk.

Vi har kjøpt boken som han har skrevet, vi får den en gang etter vi kommer hjem, signert av Michael Wallis. Michael hadde vært utsatt for en motorsykkel ulykke med sin H. D, for over et år siden, sykkelen hans var totalt skadd, og han hadde vært veldig skadet med mange brudd og en lang rekovalisent tid, nå så han helt frisk ut.

Vi reiste til Harley Davidson butikken kl.11.00, sykkelen var ferdig, jeg kjøpte to sjal, ett til meg og Frode og kjørebriller. Jeg har til nå fått låne noen etterglemte kjørebriller, da det renner sånn av øynene med vanlige solbriller. Sykkelen til Michael Wallis var blitt total renovert og sto utenfor butikken, en diger turkis H.D, vi tok bilder av den mens vi satt opp på den.

Vi kjørte derfra ca. kl. 12.00, i dag var det deilig og varmt, vi kjørte på Route 66 og stoppet på Seaba Station, en butikk som hadde laget deilige sandwicher til oss, de var fylt med skikkelig roast beef.

Ragnhild kjørte etter lunsj min sykkel, hun hadde lyst å kjøre og jeg synes det var deilig å slappe av og nyte livet som eksosrype. Jeg satt bakpå resten av den dagen. Det var deilig, men samtidig merket jeg at jeg var glad for at jeg kjørte selv, for det er ikke helt det samme å sitte bakpå.

Vi stoppet i Arcadia på en restaurert rund låve med et fantastisk tak, innvendig fikk man assosiasjoner til Peters kirken i Roma, et buet tak, laftet med små tynne treplanker.

Videre besøkte vi en nedlagt bensinstasjon, som var blitt drevet av en gammel dame (Lucille Hamons) inntil hun døde i år 2000, hun ble kalt The mother of the mother road, det var satt opp et kors som minnesmerke tvers over gaten til bensin stasjonen.

Vi var fremme i Clinton ca kl. 18.00 og kjørte inn på BW Tradewinds Courtyard 2128 Gary Blvd, et drive in motell, hvor vi skulle overnatte. Etter rett skulle vi nå ha gått på et Historisk route 66 museum som lå rett over gaten til motellet, men det var stengt for kvelden. Det motellet hadde også Elvis overnattet på fire ganger, helt til noen av betjeningen sladret å sa at han lå der, siden kom han ikke igjen. Han hadde brukt det samme rommet hver gang, og rommet var omtrent identisk til hvordan det så ut når han bodde der. Vi fikk det rommet i utgangspunktet for 50 dollar ekstra, men så viste det seg at Trond hadde fått det rommet tildelt, han ga det til oss uten mellomlegg. Det var jo snilt gjort.

Det ble mye ablegøyer, alle ville se rommet å ta bilde. Særlig Per som kledde seg ut og Willy hadde en seanse som et nydelig par. Jeg ble en kort stund kalt for Prisilla og Frode for Elvis.

Jeg vasket klær på motellet, og gikk å tok på meg badetøy, men bassenget var dessverre stengt så det ble ingen bad denne dagen, men vi satt ute en hel gjeng og nøt noen pils før vi gikk å spiste middag.

Vi spiste biff på en restaurant rett ved som hørte til hotellet, satt igjen litt ute, før vi gikk å la oss ca. kl 22.30, men vi sovnet ikke før over kl. 24.00 da vi hadde noen ganske livlige naboer ( ikke noen av gjengen)

Kl. 10 var museums besøket ferdig og vi var klar for å kjøre videre, været var nydelig, vi kjørte en del på Route 66. Nå nærmet vi oss staten Texas, vi hadde noen stopp på bensinstasjoner og drakk vann, det trengtes for nå var det varmt. Vi er blitt skikkelige drevne når vi skal fylle bensin som vi gjør to ganger for dagen. Vi kjører inn på bensinstasjonen i to rekker, Trond går inn på bensinstasjonen og peker ut de pumpene vi skal bruke, så er det bare å fylle alle syklene fortløpende, det er alltid Dag Bibow og Trond og ofte en tredje som får den jobben, ofte jeg siden jeg er først i køen. Når jobben er gjort går Trond inn å betaler, da bensin er inkludert i reiseregningen, det er nok lurt for ellers ville bensinfyllingen tatt veldig lang tid. Det er da en fordel å ikke ligge langt bak for da får en lengst pause. Roger som hørte til i baktroppen fikk det ofte travelt å bli ferdig med isen sin.

Vi stoppet i Eric i Oklahoma like ved grensen til Texas og spiste lunsj, selv om vi var blitt advart på forhånd av Trond om en varm velkomst, så tror jeg hele gjengen ble overrumplet av den velkomsten vi fikk. Vi stoppet foran en gammel bygning som så ganske sliten ut på utsiden. Harley og Annabelle som drev stedet kom hoppende ut barbent i røde og hvitstripete kjeledresser. Jeg tror alle fikk klem, de hadde gjort i stand stående buffe hvor vi lagde våre egne sandwicher, og det var bare å forsyne seg av brus, chips og kjeks. På bordene sto det krukker hvor vi skulle legge penger, og Trond ba oss alle legge 10 dollar hver oppe i krukkene, det tror jeg alle gjorde med stor glede. De spilte og sang for oss og delte ut rytme instrumenter så vi kunne holde takten, vi storkoste oss, og det var gøy å se på fjesene på folk for alle så så glade ut. Der var også et vennepar av Harley og Annabelle; Ken Turmel og konen Melissa.

Ken hadde brukt to år på å kjøre rundt på Route 66 og fått samlet inn alle stemplene fra alle post kontorene på ruten, det hadde han samlet og rammet inn og trykket opp i begrenset parti, jeg tror det kostet 150 dollar, og det var flere som kjøpte. Avskjeden var nesten like voldsom som velkomsten, vi fikk igjen klemmer og hyggelige bemerkninger med på veien videre. Ken og Melissa ble med oss videre, hun kjørte i en pick up, mens Ken kjørte først og lånte Sportseren som sto på hengeren på følgebilen. Jeg kjørte etter ham og nå bar det videre og vi krysset grensen inn i staten Texas. Nå kom det noen utrolige strekninger, rett frem så langt øye kunne se, og videre rett fram, ubeskrivelig for en vestlending, det var et utrolig landskap med rød jord. Det blåste fælt. Vi kjørte på Route 66 og da holdt vi en hastighet på ca 60-65 miles, og på interstaten og da lå vi mye i 70-80 miles, men det gikk greit, følte at sykkelen lå ganske skjevt for å kompensere for vinden. Vi stoppet også på en liten bensinstasjon langs Route 66 som ikke fungerte men var pusset opp, der kom et helt gravfølge kjørende forbi. Vi er jo ganske synlige og mange stopper opp å se på oss og der ved bensinstasjonen kom det en fra lokalavisen og tok bilde av oss, så vi kommer nok i avisen.

Vi suste videre, bortover, nedover, passerte et skjevt vanntårn og et enormt kors, visst nok det største i Amerika. Vi kom til Amerillo som var dagens endepunkt, og svingte inn på Big Texan motell. Det var et artig motell som hadde fasade som en gammel western by, rett over gaten lå en glorete firkant av en bygning ”Big Texan Steak House” Vi gikk på rommene og skiftet til badetøy og hoppet i bassenget. Der satt vi sammen med Mellissa og Ken som var veldig hyggelig og sosiale begge to, og resten av gjengen. Melissa hadde forresten på forhånd tatt opp bestilling på øl som sto klart når vi kom frem, skikkelig service og det smakte utrolig godt. Vi hadde det veldig bra, lo og koste oss i hyggelig lag.

Det var kjekt å høre på Ken som hadde masse å fortelle, blant annet fra Grand Canyon han fortalte at han hadde campet nede i Grand Canyon, ned dit gikk det bare an å komme ned ved hjelp av muldyr, helikopter eller ved å gå ned, der nede lå det også et postkontor som han også hadde fått poststempel fra. Vi gikk fra bassenget kl. 19.30 og gjorde oss klar til å spise middag hele gjengen på Big Texan Steak House, der inne var alt svært, det var et svært lokale, med blant annet en kjempestor gyngestol, vi kjøpte en sheriff stjerne som det stod Kevin på i en butikk der inne. Inne i spisesalen var det en forhøyning hvor det sto et bord, der satt to stykker å spiste hver sin biff på 2,2 kg med tilbehør, bak dem tikket en svær neon klokke tiden ned fra en time, hvis de klarte å spise alt opp på en time så fikk de det gratis, hvis ikke så måtte de betale 50 dollar hver for måltidet, ingen av de klarte det. Det var to som måtte melde seg for at de skulle få lov å stille. Dag Bibow og Willy meldte seg fra vår gruppe, de begynte på et gedigent måltid, de tygget og tygget, men måtte til slutt gi seg etter et hederlig forsøk, regningen på 100 dollar delte vi. En hyggelig kveld med god stemning. Frode bestilte østers til forrett, men gjorde store øyne da han så hva han fikk, det var frityr stekte østers som var alt annet enn hva han ventet å få, men det gikk ned da mange ville smake. Per spiste slange som han syntes var godt utrolig nok. Vi gikk alle der i fra kl 22.30 en del prøvde nattelivet i Amarillo, mens vi gikk å la oss.

Klokken nærmet seg 10.30, det regnet fremdeles så det var bare å ta på fullt regnutstyr. Heldigvis sa Dag at vi kom til å kjøre rolig på interstaten i ca 40 m/h. Vi kjørte i 5 minutter før vi svingte av å fylte bensin, og da sluttet det heldigvis å regne. Vi kjørte ut på interstaten og gjorde et stopp ved Cadilac ranch, 10 cadilacer begravd med fronten ned, og bakparten stikkende opp i været på rad og rekke. Bilene blir visst malt hvite, så kommer folk å tegger de, og det er det som er meningen, ganske spesielt. Nå pakket vi også ned regntøyet da solen var kommet frem igjen og varmet godt.

Landskapet var fremdeles utrolig flatt, og veiene gikk rett frem i uendelighet, vi passerte kveg oppdrett hvor kveget stod tett, og det luktet pyton.

Pål og Monica hadde fremdeles trøbbel med sin sykkel, og til slutt ble den parkert på henger. De tok Dag sin sykkel og han tok Sportseren. Vi stoppet i Glenrio hvor vi var mellom to tidssoner, så vi skrudde klokken enda en time tilbake på grensen mellom statene Texas og New Mexico. Vi var nå i staten New Mexico. Vi spiste lunsj ved Route 66 sitt midtpunkt i 12 – 13 tiden, på en nyopppusset Route 66 restaurant med en butikk. Frode kjøpte noen magneter med Route 66 motiv til å henge på kjøleskapet. Den ene damen som arbeidet der fortalte om hvordan det hadde vært der før med mye liv, og hvordan det ble når interstaten kom. Innehaveren en annen dame kom og satt seg ned ved bordet vårt og fortalte villig vekk, alle vi møter er i grunnen veldig hyggelige mennesker. Vi tok noen gruppebilder ved midtpunktet, foran oss ble en eldre mann plassert på en av syklene, han eide stedet på -60 og -70tallet.

Vi kjørte videre og nå begynte landskapet å forandre seg, det ble litt kupert, og det lignet mye på det vi så i gamle western filmer, men fremdeles var det vidstrakt og enormt. Vi var fremme i Santa Rosa i 16 –16.30 tiden, på BW Adobe inn, et koselig drive inn motell, vi tok med oss badetøy og jeg satt på Frode sin sykkel og vi kjørte til ”the Blue Hole”, et naturlig basseng som var 30 meter dypt og holdt en konstant tmp. på 18 grader. Bassenget lå ca 10 minutters kjøring fra motellet. Vi kjørte tilbake til motellet og satt rundt bassenget og nøt soldnedgangen. Det har blåst i hele dag, og mange snakket om sterk vind som tok skikkelig tak i sykkelen.

Vi spiste meksikansk mat på en restaurant oppe i bakken, den var ganske sterk, men sterkere var dippen som vi fikk først til noen toretilla chips, der var det alkohol fritt, så det var å helle nedpå brus og is te, før vi husket på fra Singapore at det er lurt å drikke varm te til så sterk mat. Vi gikk å la oss kl 22.00 enda en fin dag var over.

Kl. 10 reiste vi i samlet flokk fra motellet, kjørte ca. en halv time på interstaten før vi kjørte av på Route 66 i et fantastisk landskap, det flotteste så langt synes jeg, skikkelig cowboy land. Vi kjørte også på interstaten, men der var vi alene så det var helt okey. Vi stoppet i Las Vegas, ikke den store, men et lite tett sted. Vi ble litt snurt da det viste seg at vi hadde sust forbi Dilla som visstnok består av to bygninger en kombinert biljardhall og bar og en kirke der det sies at Jesse James giftet seg, vi kunne godt ha stoppet mer oppe i det vakre landskapet.

Turen gikk videre mot Santa Fe, fremdeles var det nydelig natur. Vi kjørte inn i byen Santa Fe som var en utrolig sjarmerende by, små hus for det meste i brun leire. Det er lokale lover for hvordan husene skal se ut, vakkert og velstelt, her var det ingen høyblokker å se. Det var ikke lett å finne parkeringsplass for 21 sykler i disse smågatene, så det var en del som dobbelparkerte på parkometer, de fleste av dem hadde fått parkeringsbot på 15 dollar når vi skulle kjøre derfra. Dag sa at her er visst også USA sitt kompetanse senter for døve, det er noe å si til Tove når jeg kommer hjem, for her er absolutt et sted å reise til. Vi var innom en kirke og spiste lunsj på et fint sted, jeg bestilte salat og det smakte virkelig godt. Her var det mange gateselgere og vi kjøpte to bilder og ett indianersmykke til Annki.

Dag og Trond kjørte i forveien til Albuquerque hvor vi skulle overnatte med Pål og Monicas og Jakob sine sykler, de syklene tuller stadig vekk. Terje ble den nye føreren. Vi kjørte ut igjen av Santa Fe, og det gikk helt greit, og videre mot Madrid, en liten hippie landsby på ca. 300 innbyggere, sjarmerende, vi stoppet, jeg ruslet litt omkring, tok en is og brus, det er fascinerende hvordan folk bor. Her oppe så folk ut til å ta det veldig piano. Så var det å sette seg på sykkelen igjen, nå begynte veiene å bli litt svingete, nedover, vi var visst nå på 2700 meters høyde, helt utrolig for jeg har ikke hatt følelsen av å ha kjørt noe særlig oppover. Videre gikk det på fin landevei før vi kjørte opp på interstat 40 west bare ett par eksiter før vi tok av på 167 til Albuquerque. Nå var det blitt litt overskyet og jeg kjente vel maks fem regndråper. Vi var fremme ved hotellet BW American Motor inn kl. 18.00 og gikk straks og badet i deilig oppvarmet basseng. Peppe var som vanlig massør og nå fikk også jeg pleie, den jobben kunne han godt.

Vi satt nesten hele gjengen og koste oss der, som vanlig med øl å drikke, før det begynte å lyne mer og mer og etter hvert begynte det å regne. Vi gikk da opp på hotellet før vi gikk å spiste på Pizza Hut, der var alle nordlendingene samlet, unntatt Willy, og etter hvert kom Bernhard som bestilte en pitte liten pizza og Roger. Thor Arne og Herdis fikk fart på juke boksen. Etterpå var vi en hel gjeng som gikk rett over gaten på en mexicansk restaurant, der inne var det røykeforbud, men vi fikk sitte ute i et avlukke. Det var mye styr for de var visst vant med å drikke konjakk på en annen måte enn vi, damen ville ta vann oppi konjakken og serverte den i svære kjøkken glass. Vi fikk nå til slutt noe å drikke alle mann og etter hvert kom det også kaffe. Jeg gikk å la meg kl. 22.00 da jeg følte meg ganske frossen. Frode fortalte at Thor Arne fikk konjakken sin i et lite glass som blinket når det var tomt, det var visst mye moro med det der, og særlig når Per ville ha akkurat make.

Vi startet ca. kl. 09 med å kjøre til en Harley butikk, da Jakob og Pål og Monicas sykkel skulle fikses, akkurat det er jo trasig for dem, for de har hatt mye trøbbel med syklene sine. De kunne ikke hjelpe oss, så vi kjørte videre til Eagleriders, heller ikke der var det hjelp å få, men jeg kjøpte meg en Harley Davidson skinnjakke, været var overskyet, og det var heller kalt ca 15 –16 grader og skinnjakken kom godt med. Etter Eagels var det for det meste interstaten og det var ganske heftig kjøring, ca 70 – 80 miles, og ganske mye fil skift, og det forplanter seg bakover, det går fortere bak. Vi stoppet på en bensin stasjon med mye indianer ting, jeg kjøpte en kløpinne og noen halskjeder til barna. Vi nærmet oss nå staten Arizona og det var mange reklame skilt langs veien som fortalte det.

Dag kjørte av interstaten og ventet på Pål som igjen hadde fått trøbbel med sykkelen, den eksiten kom brått på en av oss, som fikk låsning og falt av sykkelen i stor fart, sykkelen kjørte videre uten ham inn i Peppes sykkel. Jeg var allerede stoppet, hørte ett brak og snudde meg, og så da Peppe nærmest hadde et kontrollert velt, men skjønte at noe mer var skjedd, men ikke hva da han allerede var reist seg og på beina. De som var bak, hadde bare sett en støvsky, og andre hadde sett sykkelen gå rundt. Vi sto ganske skjelven alle sammen, en ekkel påminnelse på at ting kan fort gå fryktelig galt. Han hadde fått en bra skramme på hjelmen og på ryggskinnen, skrubbet fingrene og albuen og revet opp klærne, men ellers var alt bra, takk og lov. Sykkelen hans var også kjørbar, vindskjermen hadde fått seg en trøkk, en lykt var knust og litt skrammer på sykkelen. Nå så vi virkelig nytten av ryggskinne og hjelm. Alle skader, også når det ikke er personskader, må meldes til politiet her borte, det har med forsikring å gjøre. Trond tilkalte politiet, det varte og rakk før de kom, derfor ble noen igjen mens vi andre kjørte videre i ganske rolig tempo på Route 66. Vi møtte de andre igjen på avtalt sted på en bensin stasjon hvor vi også spiste lunsj. Alt hadde gått bra med politiet, og sykkelen var fullt kjørbar.

Vi kjørte videre, det vil si suste av gårde på interstaten det var det forteste jeg hadde kjørt så langt, Dag lurte på om det var noe galt med speedometeret sitt om det viste litt mindre enn hos oss andre, ikke vet jeg, men jeg har skjønt at fort er et relativt begrep. Jeg var i hvert fall helt hyper når vi stanset ved en stor indianer suvenir butikk. Nå var mange av oss også ganske kalde. Det var visst flere som også synes det gikk fort for vi kjørte videre i litt roligere tempo. Vi var nå i staten Arizona. Det begynte å regne, så nå var det temmelig surt å utrivelig på sykkelen. Vi kom til Painted Dessert, Petrified Forest en nasjonal park med fiolett sand og forsteinede trær. Nå regnet det bra og mange var kalde så vi delte oss. Helge, Ragnhild, Terje, Ragnhild, Per, Roger, Lothe, Frode og jeg kjørte igjennom parken, mens de andre kjørte til hotellet som lå en halvtimes kjøretur unna. Parken var nydelig med fargespill i sand. Vi koste oss alle sammen tror jeg, vi luffet av gårde i 15 – 20 miles og stoppet en rekke ganger, og det var stoppet å regne. Som alt annet her borte var parken diger og vi kjørte gjennom den i sikkert over to timer. På slutten av parken lå det noen digre trestubber som viste seg å være helt forsteinet, de var millioner av år gamle. Nå bar det ut av parken og vi kjørte rett frem i en time i solnedgangen, i retning Holbrook.

I Holbrook hadde Trond sagt at vi skulle se etter en Shell stasjon på venstre side hvor vi skulle fylle bensin og ta av. Den var nesten umulig å se, men til slutt så fant vi den, det var et lite shellmerke limt på den ene postkassen, det var alt som fortalte at det var en shell stasjon, etter bensinfylling bar det opp på motellet BW Adobe inn, som lå rett opp i gaten. Nå hadde vi sittet 11 timer på sykkel og det var deilig å komme frem. Vi spiste like ved på en hyggelig restaurant nesten alle sammen, ved et langbord, koselig stemning som alltid. Jeg spiste biff og drakk rødvin og omtrent besvimte i seng kl 22.00.

Avreise var klokken 08.00 vi kjørte i ca. 20 minutter på route 66 før vi kom til Winslow en liten by, og vi sto selvfølelig på et hjørnet i Winslow i Arizona. ”Standing on the corner of Winslow –Arizona” som det heter i sangen til Eagels. Der ved det hjørnet var det en statue som selvfølgelig alle skulle bli avbildet ved. Der var også to suvenirbutikker. Trond fortalte at først hadde en indianerkvinne hatt den største butikken med best beliggenhet, men hun var blitt skvist bort til en mindre butikk over gaten, av en stor mektig kjede, så Trond ba om vi ikke først kunne gå til henne, noe vi alle gjorde lydige som vi er. Der kjøpte vi tre T-skjorter med motiv fra stedet og Frode fikk en sheriff stjerne siden han hadde bursdag. Per ba meg få Frode ut av butikken, de hadde tydeligvis planlagt å kjøpe noe til ham.

Nå var neste reise mål Grand Canyon, vi hadde to stopp på bensinstasjoner underveis, det begynte å komme litt skog og det luktet nydelig av grantrær. Veiene var flotte, gikk rett frem, det var skikkelig varmt, og i det hele tatt nydelig.

Det ble nå mer og mer ørkenlignende landskap, og etter en stund kunne vi skimte en fjellformasjon i horisonten, fantastisk, vi kjørte rett frem, litt nedover og oppover på uendelige strekninger i bare T skjorte. Jeg gikk tom for bensin og måtte svinge inntil for å slå over på reserve, fikk hjelp av Dag.

Rett etter langt ute i dette øde ørkenlignende landskapet var det en bensinstasjon og et stort supermarked hvor vi fylte bensin og kjøpte mat som vi spiste på fortauskanten. Trond hadde sagt at vi ikke skulle bekymre oss for om vi hadde nok bensin for han hadde kontroll og det stemte. Videre gikk veien gjennom skog oppover med slakke svinger inn i Grand Canyon nasjonalpark. Vi parkerte syklene og gikk bort til en utsiktpost, synet som møtte oss var utrolig – fantastisk, ord kan ikke beskrive dette, ett av verdens syv underverker.

Vi kjørte nedover og ut av parken 11 stykker som skulle ta helikopter over Grand Canyon, de andre var igjen der oppe og nøt utsikten og skulle kjøre sammen hjem til hotellet som lå i Williams ca en drøy times aktiv kjøring fra parken. Jeg tror vi elleve var; Dag Bruvik, Tom, Lothe, Willy, Dag, Jakob, Peppe, Stephen, Roger, Frode og jeg, og vi kjørte gjennom nydelig duftende skog. På noen deler av veien var det veiarbeid og der var det grusvei, og det takler jeg bare ikke, de fleste kjørte forbi meg. Lothe hjalp meg så jeg slapp å kjøre inn på en grusbelagt parkeringsplass. Vi kjørte inn på helikopterplassen og der var helikopteret klar til tur, Roger, Dag, Tom, Dag og Lothe var først ut, de var borte en halv time, så vi fikk god tid til å kvi oss. De kom tilbake med smil om munnen og sa at det var helt fantastisk. Vi var allikevel ikke høy i hatten da vi gikk inn i helikopteret, men det var ingenting å kvi seg for. Det var en ”soft take off”, piloten virket veldig okey, en litt eldre sindig herremann. Vi fikk på oss øreklokker med beroligende musikk og beskrivelse av det vi så. Først kjørte vi over ett enormt skog område i ganske lav høyde, hele denne naturparken er like stor som Sveits så det sier jo noe om størrelsen. Så åpnet det seg i et enormt krater og vi var over Grand Canyon, og så Colorado River dypt der nede som har gravd ut denne gedigne kløften, og en kan se tydelig forskjellige lag av fjell som er millioner av år gamle. Et fantastisk skue som nesten er for overveldende til å fatte. Vi kjørte tilbake over skogen til en myk landing, vi angret ikke på den turen. Vi kjøpte et bilde av fantastiske Grand Canyon der på helikopterplassen.

Nå var også Geir, Bernhard, Per og Ronny kommet og ville også kjøre helikopter. Vi forlot de og kjørte opp igjen for å se solnedgangen over Grand Canyon oppe ved El Tovar hotell som hadde en fantastisk utsikt, det gjorde vi mens vi ventet på resten av helikoptergjengen. Vi så solen gå ned bak fjellet kl. 18.30 og satte oss så på syklene mot byen Williams. Det ble ganske raskt mørkt å bitende kaldt, dette var vi ikke forberedt på, jeg hadde tross alt genser og skinnjakke, mens Frode kun hadde T skjorte og wrangler jakke, de fleste var svært tynt kledd med finger hansker, Tom hadde ikke hansker i det hele tatt. Det ble en iskald lang tur i stummende mørke, det virket som om vi kjørte i det uendelige og det var en blåfrossen, hutrende gjeng som til slutt kom frem til drive inn motellet, Mountainside Inn i Williams kl. 20.20. Der sto de andre å ventet på oss, Trond hadde bestilt bord til kl. 20.30 så det var bare å varme seg best mulig å gå rett ned på restauranten som lå i ett bygg som hørte til motellet. Det var en hyggelig opplevelse og vi ble varme ganske raskt.

Det var et stort lokale hvor en mann satt og spilte oppe på et podiet, han var flink, og spilte det meste på bestilling. Vi satt ved et langbord dekket til hele gjengen. Frode ble sunget bursdagssangen for, og hele gjengen hadde spleiset på samlealbum av Eagels, som Per overrekte, etter middagen var det bursdagskake og kaffe, det var kjempekoselig, jeg tror det er en bursdag Frode kommer til å huske lenge. Etterpå gikk vi inn i baren hvor han som hadde sunget under middagen, nå arrangerte karaoke.

Hele stedet var en familie bedrift, han som sang eide stedet, konen sto i baren, og datteren var servitør. Per lagde mye ablegøyer, Bernhard viste seg som en dyktig sanger, Willy sang Frank Sinatra flott om bare det. Dag Bibow sang med ekte innlevelse, mens jeg så at Trond holdt på å le seg i hjel, de er forresten svogere da Trond er gift med søsteren til Dag. Jeg begynte med en selvvalgt Eric Clapton låt, men fortsatte med ABBA låter som Roger satt meg opp på flere ganger. Alle sang nasjonalsangen som han utrolig nok hadde. Jeg tror også at de fleste sang med på sangene da teksten jo rullet på skjermen, det gjorde i hvertfall jeg. Det var også et engelsk par der, som heldigvis også storkoste seg, de må jo ha fått ett litt spesielt inntrykk av nordmenn. Det var kjempegøy og høy stemning, bare blide folk. Vi gikk derfra kl 00.30. Det hadde vært en utrolig dag med mange inntrykk.

Vi var vel kjøreklare først kl.10.00. I dag var målet Laughlin i staten Nevada, Route 66 ligger ikke i Nevada men det er visst den beste veien å kjøre, og vi er helt trygge for at Trond vet best. Det er jo alltid spennende å starte på en ny dag for vi har ikke peiling på hva vi vil oppleve denne dagen. Vi begynte på interstaten i ca. en time. Dag kjørte først, men i dag kunne han ikke kjøre fortere enn 60 miles da han kjørte Pål og Monicas sykkel som måtte kjøres forsiktig for ikke å stoppe, det passet meg bra. Vi stoppet etter ca en time i Seligmann, nå ble det et fantastisk steppe landskap, nydelige stepper så langt øye kunne se. I Seligman var det en kiosk hvor innehaveren, en eldre mann Juan Delgadillo), tullet fælt med oss. Ragnhild Kracht spurte om en liten cola og fikk et lite målebeger med cola, jeg spurte etter iskrem og fikk et pappbeger fylt med is med krem på toppen, sånn var han med alle sammen. Igjen mye latter og moro. Det sto parkert en rød Corvette utenfor. Per kom i snakk med eieren som var en pratesalig fyr, etter hvert ga han Per bilnøklene, jeg fikk sitte på og vi hadde oss to turer rett ned street`en, en med og en uten tak, ikke noe å si på komforten.

Nå ble det varmere og varmere og landskapet rundt oss lignet på ørken, vi kjørte videre på 66 og stoppet ved en koselig Route 66 butikk, hvor en dame hadde ett svare strev med å lage mat til oss, jeg bestilte pølse og brød som smakte godt da jeg var skrubb sulten. Nå var det skikkelig hett, og jeg opphold meg helst i skyggen.

Videre gikk turen til Kingsman hvor vi spiste lunsj på en fast food Taco sjappe. Der ble jeg påminnet om at det er stor forskjell på folk, og at ikke alle er like heldige som oss, mens jeg satt utenfor på fortauet og røykte kom det en mann og dame på min alder med en liten jente på kanskje 7 år, de så ganske slitne ut og han spurte så ydmykt han bare kunne om litt hjelp til å få kjøpt bensin.

Nå skilte vi lag med Pål og Monica, Roger, Ronny, Dag Bruvik, Tom, og Lothe, tror jeg, som skulle kjøre på egen hånd til Las Vegas for å kjøre stripen i neon lys, de skulle møte oss igjen på hotellet i Laughlin i kveld. For resten av oss gikk turen videre til Oatman, en by langt oppe i fjellet, opp dit var det skikkelig svingete smale veier, plutselig lå det en by langt oppe i fjellet i et knusk tørt landskap, en skikkelig sliten, sjarmerende western by, hvor eslene gikk fritt omkring i gaten. Det var kjempevarmt så vi kjølte oss ned i en sjabba bar hvor veggene var pepret med en dollar sedler og hvor Clark Gable hadde overnattet på bryllupsreisen sin. Nå var det nærmere 40 grader og det var deilig å sette seg på sykkelen igjen å kjenne føn vinden blafre. Nå gikk det i slakke kurver nedover til Laughlin. Trond fortalte at på siste tur så hadde tre kollapset av varme rett før de kom til hotellet, de var alle passasjerer på sykler og måtte sette seg i følgebilen for å bli avkjølt, men det gikk bra med oss. Vi kom ned mot Laughlin, en ganske stor by midt ute i ørkenen. Vi skulle vi bo på et kjempedigert kasino hotell, Edgewater Hotell 2020 S Casino Drive. Vi kom frem totalt kokte, det var pussig å tenke på at i går holdt vi på å fryse i hjel. Da dette var et digert hotell tok det sin tid før Trond kom ut med nøklene.

Endelig var Trond der med nøklene og vi kom inn i en gedigen spillehall, det blinket og plinget over alt, her skulle nok Kevin likt å ha vært, vi gikk rett forbi og opp på vårt rom som lå i 16. etg., det var bare å finne frem badetøyet og komme seg i bassenget. Det var nydelig å få seg et bad, vi satt ute der i ca. to timer mens vi nøt noen kalde øl før vi begynte å kjenne at nå var det på tide med middag. Vi gikk ned igjen i spillehallen hvor det sikkert satt hundrevis av mennesker som spilte enten rundt bord eller på enarmede banditter. Det var fullt i restauranten, så vi gikk ut for å se om det var et spisested i nærheten, ute var det en diger parkeringsplass og kveldsnatten var full av neonlys fra diverse kasinoer, men det var ingen hyggelig restaurant å se i nærheten. Kontrasten var enorm til Oatman som var en liten landsby med esler gående rolig i gatene en times kjøring vekke, til denne byen som ser ut til å bestå i hovedsak av kasinoer, høye hoteller og neonlys. Jeg må si at jeg foretrekker Oatman. Vi gikk rett og slett inn igjen, spiste på Mc Donalds, jeg prøvde lykken litt på spilleautomatene og så litt på kasinolivet, hvor Peppe var ganske ivrig. Vi gikk opp på rommet kl. 22.30 jeg hadde da tapt 15 dollar. Frode og jeg var skjønt enig om at det var mye mer koselig med drive inn moteller enn denne maskinen her.

Avreise i dag var kl. 08.30. Vi startet på interstaten en times tid, der ble vi filmet av Trond fra følgebilen. Vi var nå kommet til staten California og det ble varmere og varmere. Etterpå var det over på Route 66 gjennom Mohave ørkenen, dette stedet er visst det varmeste stedet på jorden, det blir spennende hvordan vi takler det. Vi kjørte inn i et stort steppelignende landskap. Vi kjørte i ca. en halvtime og stanset på en bensinstasjon som var stengt, nå var det viktig å få i seg nok drikke. Drikke vann har vi forresten gjort på hvert stopp vi har hatt, alle har med seg drikkeflaske og vi fyller de jevnlig fra en kjøleboks som står fylt med iskaldt vann på hengeren til følgebilen. Temperaturen viste 46 grader i fart og 42 grader i skyggen, vi var heldige for det var nok varmere tidligere på sommeren, og andre turer før oss har vist hatt 52 grader, men jeg synes det var varmt nok i massevis. Vi kjørte gjennom endeløse veier med et og annet hus med mils mellomrom, det er utrolig at noen kan bo her, samtidig etter å ha kjørt gjennom alle disse enorme strekningene, så skjønner en at amerikanerne er avhengig av å ha bil. Utenom spredte hus kjørte vi ofte ved siden av jernbanelinje, og det var ganske ofte tog som kom med enormt mange godsvogner på slep.

Videre var det opp på interstaten igjen i retning Barstow. Vi kom til Barstow og vi kjørte innom et Route 66 museum og butikk som faktisk var vår siste sjanse til å kjøpe Route 66 effekter. Vi kjøpte to Route 66 T skjorter hver og en til Kevin, en Route 66 genser til Annki, en cola matboks og et Route 66 skilt, så bar det rett på hotellet, vi var fremme der ca. kl. 14.00. Heldigvis et koselig mindre hotell Holiday inn Express. Jeg fikk vasket noen klær. Det var da igjen å hoppe rett i bassenget, i mellomtiden hadde jeg ringt hjem og snakket med Annki og fått beskjed om at Morten hadde fått lappen, han var ute og kjørte bil. Vi satt der ca. til kl 16.00 før vi kjørte til et kjempe kompleks med mange butikker, nå hadde vi en og en halv time på å shoppe til barna. Vi kjøpte Levis bukser til alle sammen, joggesko til Annki og Morten genser til Annki og skjorte til Morten. Solen stekte fremdeles, nå var det på tide med noe mat så vi gikk og spiste god mat på en restaurant rett over gaten, jeg spiste en gedigen salat. Vi satt oss igjen rundt bassenget sammen med Dag og Trond og flere som kom til etter hvert. Hele tiden var det lyd fra jernbanevogner som pep i bremsene, men det sjenerte ikke meg. Temmelig trøtte gikk vi å la oss ca. kl. 22.30

Frode våknet, og vi gikk ned i resepsjonen å spiste frokost det var selvbetjent kontinental frokost med bra utvalg. Etter på kjørte Frode og jeg syklene til en selvbetjent bilvaskeri og fikk vasket syklene våre. Vi skulle i dag møtes kl. 08.30 til avreise. I dag skulle vi kjøre inn til Los Angeles på skikkelig trafikkert motorvei med mange filer, det så jeg ikke frem til, men jeg får prøve å stå løpet helt ut.

Vi begynte med å kjøre ca. en time i ørken landskap før vi startet oppstigningen mot San Bernardino Mountains, skikkelige svingete veier, og jeg følte på meg at jeg kjørte nok senere enn de fleste andre ville ha gjort. Der oppe, som en oase langt oppe i fjellet lå Big Bear City, et nydelig sted med furutrær og fjell, grønt og frodig. Vi stoppet på et kjøpesenter i en halvtime og der fikk vi kjøpt ransel til Kevin, belte til Annki, glass maleri til å henge i vinduet til Ellen, svigermor og oss og en glasslysestake til svigermor.

Vi kjørte videre opp til det stedet hvor Dag Bibow var oppvokst, det måtte jo være utrolig for ham å se stedet igjen så mange år senere, faren hans hadde til og med bygget huset, et nydelig sted inne i mellom furu trær. Vi var nok litt mange som kom brummende og parkerte foran inngangen, Dag og Trond ble igjen så de fikk ro på seg, mens vi andre reiste ned til byen igjen og bestilte mat på et koselig sted, maten tok lang tid før den var ferdig, men så var vi jo 24 stykker. Trond og Dag kom ned igjen før vi hadde fått maten. Etter vi hadde spist bar det nedover igjen, jeg må si at jeg kvidde meg for det var veldig svingete.

Vi delte oss i to grupper, de som ville kjøre fort fulgte etter Dag, mens vi som ville ta det rolig fulgte etter Trond i følgebilen. Jeg var som vanlig først i køen etter Trond, det var verre å kjøre nedover synes jeg, og jeg hadde problemer med å følge Trond og bidro nok sterkt til at det gikk sakte nedover. Jeg bør tydeligvis melde meg på et sving kurs når jeg kommer hjem. Vel nede fra fjellet stoppet vi på en bensin stasjon, vi drakk litt vann, og dette var siste stopp før vi skulle ut på motorveien til L.A., nå skulle vi kjøre i ett til Eagleriders hvor vi skulle levere syklene, en kjøre tur på ca. en og en halv time hvis alt gikk greit. Jeg prøvde å syke meg opp så godt som mulig, så bar det over på interstaten vi skulle inn på 10 west, videre 605 sør, videre 105 west, før vi skulle ta av, vi skulle nå kjøre 15 norske mil i ett. Trond kjørte først så var det meg og så resten av gjengen. Jeg lå klistret etter Trond etter beste evne. Akkurat det gikk i grunnen greit, han kom seg fort over i midtre fil hver gang vi endret retning, det gikk fort, men veldig jevnt, ikke noe å si på kjøringen hans, det var lite forbikjøring. Det varierte med alt fra tre til seks filer i hver retning. Det verste var veidekke, jeg ønsket inderlig at jeg heller kjørte bil, det måtte være en drøm i forhold til å ligge på to hjul. Det var mye avhøvlet asfalt, mange langsgående riller og det var vanskelig å holde noen formasjon da jeg kvidde meg for å ligge på rillen eller å krysse den, ofte lå jeg derfor feil i forhold til plassen min. Jeg sang aftenbønnen min høyt, med håp om hjelp å styrke til at dette skulle gå bra, og lovet meg selv der og da at jeg aldri mer skulle kjøre inn til L. A. på motorsykkel Hvis jeg skulle gjøre dette en gang til, skulle siste etappe være i følgebil, eller som passasjer, dette var til smertegrensen av hva jeg taklet og overskred hva jeg var kompetent for. Det gikk bra takk og lov, og etter en og en halv time akkurat som etter skjema tok vi av ned på en bensin stasjon å fylte på syklene for siste gang. Jeg var da så hyper at jeg følte at jeg kunne ha løpt maraton på null komma null. Etterpå var det å kjøre et par hundre meter inn til Eagleriders, hvor kalde pils lå og ventet på oss, jeg var så lykkelig over at det hadde gått bra, og at jeg hadde klart å gjennomføre turen, og at alle var like hele som da vi startet, at det helt overskygget det at det nå faktisk var over.

Det var nydelig med en kald pils. Nå var det å få gått gjennom alle syklene, jeg var nervøs for at de skulle se noe på min sykkel, jeg hadde jo hatt et velt og gir pedalen var litt bøyd, og gummiproppen på det ene håndtaket var bøyd inn, men de merket ingen ting, sykkelen så jo strøken ut, nyvasket og fin og ellers så var det jo ingen ting i veien med den. Vi var der i ca. to timer vil jeg tro før alle sykler og papirer var gått igjennom. Peppe hadde litt krøll, da han ble spurt om sykkelen var uskadet, svarte han ja, men han hadde jo en politirapport på seg etter velten hvor en annen sykkel hadde kjørt inn i Peppes sykkel. Peppes sykkel var jo uskadd så det gikk jo også bra. Den andre derimot må nok betale en sum for reparasjon på sin sykkel, maks egenandelen på 1000 dollar, og det er jo sure penger, men i forhold til hvor galt det kunne ha gått, så er det jo ikke mye.

Etterpå kjørte vi til hotellet i taxier, Furama Hotell, et digert typisk hotell. Vi bare hev oss i dusjen, før vi tok taxi ned til Santa Monica beach. Vi tok en pils der sammen med Ronny, Roger, Geir, Bernhard, Lothe, Dag Bibow og Willy og vandret litt på peeren . Etterpå var det en bedre avslutnings middag på en restaurant i hotellet, hvor Peppe, Terje bidro med taler, i de talene var det bare superlativer, med rette, og både Trond og Dag fikk rettmessig skryt for væremåte og et fantastisk opplegg. I morgen 14/9 er det Willys 62 års bursdag så vi feiret den på forskudd. Per overrakte han et bilde men motiv av en motor sykkel og hvor det var skrevet Willy på. Willy er jo en kjempekar, sprek som bare det, og som han sier selv har sikkert opplevd det meste, han har til de grader bidratt til godt humør på turen.

Alle fikk hver sin diplom overrakt av Trond med underskrift av Michael Wallis og Trond (Moberg) som bevis på at vi har gjennomført turen, og det er jo virkelig en bragd synes jeg. Det er jo totalforbud mot å røyke inne, så det var en del reking ut og inn. Det var også en meksikansk kelner som hadde sin fulle hyre med å ta opp bestilling på drikkevarer og å ta inn betaling, han snakket og vimset rundt i tide og utide. Etterpå gikk vi på bar / diskotek i tilslutning til hotellet, men det var i grunnen litt antiklimaks, det hadde vært mye koseligere ute rundt en basseng kant. Det var så høy musikk sånn at det var vanskelig å snakke sammen, det var røykeforbud og jeg var i grunnen litt sliten etter dagens kjøretur. Men vi var nå der en stund de fleste av oss, men stemningen var ikke helt på topp. Willy fikk bursdags kake og ble sunget for. Vi gikk å la oss mellom kl 22 og 23. Nå var det offisielle opplegget slutt.

Noen; Lothe, Ronny, Per, Tom og Dag Bruvik skulle tidlig opp neste morgen for å ta fly til New York hvor de skulle være i noen dager. Ragnhild, Helge, Ragnhild og Terje skal forsette ferien her og videre blant annet til Las Vegas. Thor-Arne og Guri skal også forsette ferien her på egenhånd, Trond skal to uker til Florida hvor han skal møte kone og barnebarn, mens vi andre setter kursen hjemover.

Kl. 13.30 tok vi skutle buss fra hotellet ut til flyplassen som lå rett ved. Vi så kjempedigre fly som så ut som om de hadde tenkt å lande på motorveien. Det var en grundig innsjekking i flere etapper, først billetter, så bagasjen som ble røntgen fotografert, vi måtte pakke opp en filmrull som ville bli ødelagt av røntgen stråler, og så en personlig innsjekking hvor sko og belte måtte av, det var godt vi hadde god tid. Det var ikke noe tid igjen til shopping, vi fikk kun kjøpt brennevin og parfyme i full fart. Videre inn på flyet og alt gikk greit, egentlig behagelig flytur og vi skrudde klokken 9 timer frem. Frode og jeg fikk byttet plass da vi ikke hadde fått plass ved siden av hverandre og ble sittende helt bak ved siden av en hyggelig muslimsk dame som til stadighet leste i Koranen. Vi hadde i grunnen god plass, men det var ikke lett å sove synes jeg, Frode sov en hel del. Flyet landet i Amsterdam, nå var det mandag 15/9.

Siste flytur gikk også bra, og ca. kl 16.10 landet vi på Flesland i Bergen. På flyplassen kom Morten, Annki og Kevin og hentet oss, Morten hadde kjørt opp til flyplassen, det var rart å sette seg i bilen med han som sjåfør, herlige barn, godt å være hjemme igjen, barna var plutselig blitt så store. Huset sto som før i fin stand. Morten hadde hatt en kjempe fest på lørdag med over 40 stykker og klage fra naboen, men huset var ryddet, utenfor var det pepret med ølkorker og sneiper. Men det var vel som vi hadde regnet med og vi kan jammen ikke klage. Det var en hjertelig velkomst med Baste og Buster kom også luskende. Alt har tydeligvis gått bra her hjemme også.

Vi har vært 26 deltagere inkludert reiseleder. Det var 21 sykler inkludert Sportseren som kom godt med. Vi var seks par. Monica og Paal-Eirik og Terje og Ragnhild delte på å kjøre.

Slagordene sto guttegjengen fra Bergen for, de var: ”ETTER DE”, og ”MILLER TIME”.

Vi har kjørt gjennom statene Illinois, Missouri, Kansas, Oklahoma, Texas, New Mexico, Arizona, Nevada og California.

Vi har alle kjørt på hver vår Harley Davidsen, Frode og jeg har vært kjempefornøyd med våre sykler, og jeg ser ikke bort ifra at vi en eller gang i fremtiden har hver vår H.D. Det var noen frelste H.D. folk med i gjengen. Paal-Eirik og Monica og Thor –Arne var vel blant de tror jeg, og de hadde og H.D. sykkel hjemme. Vi kunne se at de var drevne Harley folk da de hadde klær som matsjer sykkelen. Andre synes den ristet fælt og foretrekker vel heller et annet merke. Det var særlig Paal-Eirik og Monica og til dels Jakob og Stephen som hadde tekniske problem med syklene sine, ellers så tror jeg de fleste var fornøyd.

Det var utrolig stilig når jeg så bakover i speilet og så alle syklene flott i formasjon bakover, vi vekket oppsikt over alt vi kom, og det var jammen ikke rart.

Vi har opplevd isende kulde, tropevarme, regnvær, lyn og torden, skikkelig vind og overskyet vær, men jeg tror i 90 % har det vært sol og deilig kjørevær.

Vi har opplevd landskap med ufattelige variasjoner, overveiende endeløse strekninger med maisåkrer, åkrer, stepper, grønne sletter og ørken. Det har i hovedsak vært flatt så langt øye kan se, men det har også vært grønne duftene skoger, bratte svingete fjelloverganger, nydelig grønne daler og enorme naturparker.

Vi har vært gjennom en rekke småsteder og småbyer men også noen store.

Vi har vel kjørt kanskje 60% på Roete 66, og det har uten tvil vært de kjekkeste etappene på turen, det tror jeg alle har synes, mer behagelig fart, med større mulighet til å sanse alt rundt omkring, liten trafikk og ingen trailere. 35% omtrent har vært på interstate, hvor hastigheten har vært høyere og i hvert fall jeg måtte konsentrere meg mye mer over trafikkbilde, og 5% på andre veier, og ca kanskje en kilometer eller to på grusveier som har vært grusomt.

Det lengste vi har kjørt i ett strekk har vært en og en halv time og det var siste kjøre etappe inn til L. A. ellers har det ikke vært lengre etapper enn maks en time før stopp, dette har gjort at det aldri har vært problem med enten å få gått på do, eller å drikke eller røyke etter behov, eller strekke på kroppen.

Veidekket på alle veiene har vært svært så varierende de fleste har vært fine, men det har også absolutt vært dårlige med høvlet asfalt, langsgående riller humper og sprekker. Det har for det meste vært liten trafikk på Route 66, på interstaten har det vært alt fra rolig til veldig trafikkert og enormt mange trailere.

Vi har møtt på hyggelige og vennlige folk alle steder.

Vi har lagt for det meste på hyggelige drive inn moteller, men også noen store hoteller, vi foretrakk absolutt de små.

Vi har badet i mange bassenger.

Vi har vært innom ufattelige mange bensinstasjoner, mange Route 66 suvenir butikker, en del Harley Davidson butikker, Eaglerider forhandlere, museer og severdigheter, mange hyggelige kafeer eller kneiper og restauranter av alle slag. Alle stedene vi har vært har toalettene vært rene, gjerne gamle, men aldri grisete som hjemme.

Jeg har drukket mye pils, to glass rødvin, noen gin tonic, en eller to konjakker, en god del brus, men så absolutt mest vann.

Jeg har overskredet en rekke grenser når det gjelder å bevege meg i trafikken, forbikjøringer og kjøring og har kjørt så fort som jeg aldri har gjort før.

Og vi har fått nye venner, vi har vært en kjempegjeng, ganske så forskjellig, men akkurat det har vel vært det som har vært så kjekt. Det har vært mange hyggelige kvelder. Bare hyggelig folk som jeg har følt har villet meg vel. Vi har ledd mye, og det har preget turen, men jeg har også vært redd.

Vi har hatt noen uhell, men alt har gått bra.

Jeg føler takknemlighet ovenfor Trond for et fantastisk opplegg, alt var tenkt ut på forhånd, vi kunne nyte tiden til å suge til oss inntrykk, og slapp å bry oss med praktiske ting. Samtidig var det rom for endring av programmet for de som ønsket det. Dag var også super som hjelpemann han passet på oss, og fikk ting til å gli greit, uten å gjøre noe vesen av det. Men likeså mye er jeg takknemlig for hver i sær, for mye humør og latter, godt samhold, artige bemerkninger, bare støtte og oppmuntring til meg som nå har fått litt mer erfaring på sykkel.

Vi har ikke hatt en bekymring for de der hjemme. Barna gledet seg til Ellen kom, og egentlig også til vi dro, slik at det var hun som skulle styre butikken. Veldig trygt å vite at du har en som er oppriktig glad i barna til å passe på.

I det hele tatt har det vært en utrolig opplevelse på alle måter, som nå er slutt, men vi har heldigvis minnene, og kanskje treffes vi noen igjen i Bergen og forhåpentlig alle i Hemsedal en gang neste vår.

Sidsel