| Route 66 - The Mother Road | 28 Aug - 10 Sep 2003 |
| En reise mellom Chicago og Los Angeles på en Electra Glide. Det er veien som er målet, ikke målet. |
Dag 669 |
Påmelding til noe som hadde vært en drøm i mange år skjedde 1.11.2001. Nå 669 dager senere er det vanskelig å få sove siden vi skal være på Gardermoen kl. 05.30. Flyet til Amsterdam venter. Derfra går det over dammen til Chicago hvor eventyret skal begynne. En flytur som endte med et brak i Chicago, det striregnet og flyet var for tungt. Den verste landinga jeg noensinne har vært med på. Det er også litt spesielt at du ikke kan gå ut av flyet før det er tømt, fordi det var så tungt i bakparten at det hadde satt seg på halen hvis vi ikke var motvekt. En reise langs Route 66 fra Chicago til Los Angeles, LA. En liten svipptur på 4.400 km. Route 66, en legendarisk strekning nesten tvers over det amerikanske fastland. Ruten som bandt landet sammen, som ble veien alle skjebnene etter depresjonen i 30 årene fulgte til California til et forhåpentligvis bedre liv. Alle bøndene som ble rammet av sandstormene som la alt land brakk, som John Steinbeck skildret som eminent i Vredens druer.
Dette var veien vi skulle reise, gjennom det flate landskapet i Midt-Vesten, ørkenene i New Mexico og Arizona. Totalt skal vi gjennom 8 stater langs Route 66, i tillegg kommer Nevada, Grand Canyon er et must. Skulle reisen gjøres med skikkelig redskap, duger kun en Harley Davidson av den store typen, må vite. Gjengen som vi traff delvis på flyet og delvis i Chicago virker å være av den meget hyggelige typen. Seks stykker fra Harstad, her var det Harley for alle penga, seks stykker av oss fra Oslo, en enslig svale fra Voss, en ”ka farsken” fra Brønnøysund og resten fra Bergen. Totalt var vi 26 stykker. Det var bestilt tjue sykler som skulle stå klare neste dag. Alt fra en Sportser som skulle være reservesykkel til den største Elektra Gliden, som vi også hadde valgt. Etter en briefing under middagen ble det klart at kjøreerfaringen spenner fra, tatt lappen i fjor for å bli med, ikke kjørt på femten år til 14 – 15.000 km kjøring i et normal år. For å si det mildt det sprikte litt. Med denne gjengen skal det ikke bli noe problem så positive som alle er. Detta kan vi, de med minst erfaring foran og de med mest bakerst, for der blir det mest stress. |
Dårlig med søvn første natta pga jetlag. La oss kl. 1900 lokal tid, kl. 0200 hjemme og våknet kl. 0400. Slumret til kl. 0630. Ferdig spist og pakket kl. 0800. Dro til Eagelrider for å hente syklene. All bagasjen var dyttet inn i følgebilen, så nå manglet bare papirarbeidet og å trekke kredittkortet som forsikring mot skader. Ingen skal beskylde amerikanerne for å være kjappe. Et land som vi har funnet opp TV, månelanding og PC er merkelig lite flinke til å ta sine egne ting i bruk. Bare se på strømforsyningen når hele nordøst kysten blir svart pga tordenvær. Ja, ja til slutt var vi ferdige, en sykkel byttet, siden bakdekket aldri hadde nådd LA. Kolonnen kom seg av gårde kl.12.00, heftig. 400 kilo Harley og mor bak er ikke akkurat noen lettvekter, det er også mange ukjente lyder for en som er vant til tysk kvalitet. Det starter med et brak, inn med clutchen, skulle nok hatt noen timer på helsestudio, og inn med giret. Ingen reaksjon. Inn med giret, ingenting, tramper på giret, klabang, første gir. Ja, ja. 26 sykler blir en lang rekke, selv om du kjører kolonne, første inntrykket er at amerikanerne er utrolig fleksible og hyggelig i trafikken. Gjør du en feil hjelper de deg inn i riktig fil, ingen tuting og fingeren som hjemme. Er nok en del her hjemme som skulle gått på kurs. Det ble mye Interstat kjøring for å komme ut av byen, men så fort sjansen bød seg var det ut på landsbygda. Interstat er motorveier som strekker seg over hele landet etter mønster fra autobahn i Tyskland. Det ble innført av President Eisenhower da han kom hjem etter krigen og så hvor fint det fungerte i Tyskland. Kjørte gjennom noen småbyer, folk stopper og vinker, dette kommer til å bli hyggelig. Sjekket noen små steder, blant annet en gammel bensinstasjon som var brakt tilbake til standarden i 30 årene. Funk Grove, liten turistfelle, men hyggelig, kunne kjøpe lønnesirup og andre suvenirer. Vi var fremme på motellet i syv tiden. De fleste overnattingene var på små moteller, hyggelig og greit. Du stopper sykkelen utenfor døren og får et helt greit rom. Så var det en tur på bensinstasjonen å få tak i noen pils, litt mat og en prat, og så til sengs. Hvis du skal drikke en øl ute må du ha den i en papirpose, så ingen ser den. Alle vet hva det er, men ingen ser den, sykt. Amerikanerne er gale. |
Dagen startet med grå vær, ikke regn. Etter en kjapp frokost, bar det av gårde på Interstaten et lite stykke før vi tok av på Route 66. Du kjører og kjører langs noen enorme kornåkrer, store som Vestfold fylke, så dukker det opp en liten by hvor vi fikk strekt på bena, og ut i åkeren igjen. Landskapet er veldig flatt så kryssing av jernbanen skjer i samme nivå på planoverganger, og da kommer selvfølgelig toget. Det var lengre enn langt, ca. 100 vogner vil jeg tippe, meget bedagelig tempo, ting tar tid. Etter en stund ble det ny stopp for en kort hvil og nødvendige ting på hjørnet. En meget hyggelig politimann stoppet for en prat. Rattet i bilen så ut som om noen hadde tygd på det. Det er gunnern som slår i rattet når han går inn og ut av bilen. Blues Brothers bil, hadde ikke sett vann siden den var ny, masse elektronikk i den, han kunnet nok ha sjekket bankkontoen min med det utstyret. Deretter bar det opp på Interstaten igjen, vi skulle passere St. Louis, Porten mot vest. Dette var en av de største byene vi skulle gjennom, og her skal du følge med på avkjøringene, masse felter og veier på kryss og tvers. Alle kom vel gjennom og vi fikk fylt litt drivstoff på andre siden. Mississippi står for meg som en de virkelig store elver i verden, men det var ikke rare greiene. Det samme var det for øvrig også med andre elver fra cowboy bøkene, Red River og Cimarron var noe fislete greier. Det er ikke alt som er stort Over There. Vi var innom Meramec Caverns, gjemmestedet til Jesse James, hvor vi fikk oss litt lunsj, men egentlig var det vel en turistfelle. En slange krøp over veien mellom syklene, vi hadde takk og lov litt slakk i køen, slik at jeg ikke så den. Har fobi på den dritten og sitter med beina i lufta på kino når det er Indiana Jones filmer. Var innom et vindestilleri, kjøpte en flaske, smakte som solbærsaft, for jævlig. Ble fint vær ut på dagen, temperaturen stiger fort i sola. Var oppe i ca. 35 på ettermiddagen. Utstyr T-skjorte og ola bukse er ikke akkurat sikkerhets utstyr. Innom gammel butikk med gamle biler. Fullt ferdig restaurert klassiker til Norge for 150.000. Feil modell jeg ville ikke ha den. Fremme i 6 -7 tiden, samlet oss rundt poolen med en og flere pils. Felles middag med pizza, meget hyggelige folk alle sammen. I seng klokken 10. |
Dag 3 Lebanon, Missouri – Tulsa, Texas |
Ingen spesielle ting skjedde før lunsj. Masse fine veier, nesten for fine. For en som er vant til norske vestlandsveier er det ikke mange utfordringer. Vi spiste lunsj på Eisler Brothers Landhandleri., smørbrød med diverse pålegg. Været var meget fint, ingen problemer. Eisler B. leger rett utenfor Joplin. 200 meter lengre nede i gata var vi i Kansas. Kansas har den korteste biten av Route 66, kun fattige 14 miles. Vi er nå på vei inn i Oklahoma, her er det ikke hjelmpåbud og gjengen fra Bergen var kjappe til å få dem av. Ved starten av Oklahoma kom vi inn på en gammel vei. County`ene (kommunene) fikk penger for fast dekke, men her fikk de bare halvparten av beløpet de trengte, altså, da asfalterer vi hele veien i halv bredde. Veien var for jæv……. Her fikk vi vårt første uhell, Sissel la ned sykkelen i grusen, ingen skader kun et skrubbsår og litt småtteri på sykkelen, heldigvis. Tempoet var maks 20 miles, hun var bare uheldig, følgebilen hadde stukket av og hun ble usikker i et kryss. Kunne skjedd med hvem som helst av oss. Vi gutta har jo aldri lagt ned en sykkel, hmmmmm. Deretter dro vi gjennom en liten småby med et privat museum med gamle Packarder. Det var heftig, skulle sett de bilene. Deretter var vi innom en totempel som var satt opp, kun for å trekke turister. Her fikk Jacob trøbbel med ryggen og kunne ikke kjøre lenger. Heldigvis har vi med ekstra sjåfører, så Ragnhild kjørte sykkelen hans til Tulsa. Tempoet ble skrudd opp ganske mye siden Jacob måtte på sykehus. På veien var vi innom den blå hvalen, amerikanerne er helt sikkert gale. Dette er en fyr som gav en glassfiber hval, størrelse 15 m lang, i bryllupsgave til sin kone. Derfra og inn til Tulsa var det kun Interstate og ikke noe spennende. Jacob dro til legen og kom tilbake fullt restituert. Synd for Ragnhild som da må sitte på igjen. Nå hadde vi også fått problemer med flere av syklene som måtte en tur til doktoren. Det var ikke alle det hjalp for. Fikk endelig kjøpt en cd som passet, Chuck Berry med masse gammel musikk. Felles middag og en tur i baren og i seng kl. 22.30. |
Dag 4 Tulsa – Clinton Oklahoma |
Etter en bedre frokost, traff vi Michel Wallis, Father of The Mother Road. Det han ikke vet om Route 66 er ikke verd å vite. Han gav oss meget spennende fortelling om veien fra de tidligste tider og frem til i dag. Samtidig en spennende sammenligning om hvordan veien forandrer seg fra Chicago – LA. Fra landskapet, menneskene, maten og musikken. Her i Oklahoma har landskapet forandret seg fra krattskog i øst til bølgende prærie her hvor vi er nå. Det er meget spesielt å ha 360 grader utsyn uten at noe stenger for horisonten. Det må oppleves for å kunne beskrives. Vi stakk innom Harley dealeren i Tulsa før vi dro, butikkene er litt større her enn hjemme. Langs veien er små restauranter blitt restaurert og er meget koselige. Vi traff på et par fra California på to Harleyer som var på vei hjem langs Route 66. Vi kommer helt sikkert til å treffe dem flere ganger. Ragnhild kjørte fra stoppen, hun har ingen problemer med å behandle en så stor sykkel. Det var bare å komme over terskelen og få dyret i fart, etter det var det ingen problemer. Stoppet i en gammel landhandel hvor vi fikk lunsj og kjøpte diverse ting. Der traff vi også på en oldtimer fra Ålesund, som hadde stor glede av å snakke norsk. Var god også selv om han ikke hadde snakket norsk på mange, mange år. Derfra dro vi videre til The Round Barn, Ragnhild kjørte fremdeles. The Round Barn er en rund låve fra 1800 tallet som er blitt restaurert og nå brukes til låvedans og andre tilstelninger. Liten målestokk av Vatikanet i Roma. Det skulle være dans samme kveld, men den kunne ikke vi være med på. Ragnhild overtok sykkelen til Sissel som hadde lyst til å slappe av litt. Dette var en mindre utgave som nok er enklere å håndtere. Vi fortsatte langs Interstaten gjennom Oklahoma City, litt synd at vi ikke stoppet og så på minnesmerket for alle som gikk bort. Deretter bar det til Trade Winds som ligger i Clinton. Byen har ikke noe å gjøre med en viss Bill med sigaren. Motellet var fortrukket av Elvis på hans reiser til California og hans faste rom var døpt Elvis. Sissel og Frode leide rommet, skulle feire 25 års bryllupsdag (natt). |
Dag 5 Clinton – Amarillo Texas |
Frode var litt rød i øyene etter natten på Elvis-rommet, Sissel så ut til å være i fin form. Leve kjærligheten. Før vi dro var vi innom Route 66 museumet i Clinton. Amerikanerne ser ikke ut til å ta godt vare på sin arv, selv om dette museumet nok er et eksempel på at ting forandrer seg. De hadde samlet sammen en masse fine saker, der i blant en Wurlitzer jukebox, den var et smykke. Prisen setter nok en stopper for et slikt prosjekt. Deretter var det ut på veien, litt Interstate og litt Route 66. Hvis vi kun skulle kjøre Route 66, antar jeg vi måtte brukt minst tre til fire uker på turen. Dessuten ligger den gamle veien under Interstaten enkelte steder, så vi får kjøre så mye av den gamle Route 66 som mulig. I Eric Oklahoma, The Redneck Capital of The World, bondetampenes hovedstad, var vi innom Harley og Annabelle. Tenk dere to galninger som kommer løpende rett ut i gata foran syklene med et digert skilt, Welcome Norwegian Road Waariors, i røde trikoter. Og de er over 26 stykker før du kommer av sykkelen for å gi deg en klem. Når du kommer inn i krambua, for det er det er, en god gammeldags krambu, ble vi servert lunsj og et musikalsk show, som står i klasse med Åse Marie Mikalsen, men det var sjarmerende og gøy, og en skikkelig opplevelse. Jeg ville ikke ha vært det foruten. I Eric møtte vi også Melissa og Ken som ble med oss videre. Ken er kunstner som blant annet har laget et kart over Route 66 med alle poststemplene langs veien. Det er trykket opp i 2448 stykker, samme antall miles som det er mellom Chicago og LA. De ble med oss videre for to dager, et meget hyggelig bekjentskap. Utenfor Eric krysset vi inn i Texas, stedet der alt er størst. Det er spesielt å kjøre på endeløse veier som bare forsvinner i horisonten. Når du kikker deg rundt så ser du kun prærie som også blir borte i horisonten. Det eneste vi kan sammenligne med hjemme er havet som blir borte over kanten. I Amarillo skulle vi overnatte på The Big Texan Steak Ranch, spesialiteten er en biff på 72 ouncer, ca. 2,2 kg, med poteter og tilbehør og drikke. Hvis du spiser alt i løpet av en time får du måltidet gratis, hvis ikke koster det femti dollar. Willy, elleville Willy, og Dag bestemte seg for å prøve. Det gikk dårlig, jeg hadde havnet på sykehus. Tenk deg å spise en biff som er nok til et måltid til 10 personer hjemme i Norge. Det ble en meget trivelig kveld rundt badebassenget etter middagen. |
Dag 6 Amarillo – Santa Rosa, New Mexico |
Vi våknet opp til en litt grå og overskyet dag og gikk for å få oss en frokost. Det var den beste forkosten så langt. På vei tilbake til rommet for å gjøre oss klare til avreise begynte det å dryppe litt, og det utviklet seg til et veritabelt skybrudd med lyn og torden. Felles bildet som skulle tas før avreise ble avlyst og regndresser ble funnet frem. Det regnet kattunger, alt er stort i Texas, og avreisen ble utsatt en time. To sekunder før vi skulle dra datt mora til kattungene ned, jeg har ikke sett på maken. Det gav seg ganske kjapt så vi dro av gårde. Været klarnet opp meget fort og etter noen få miles var det tørre veier i igjen. Vi dro innom Cadillac Ranch, hvor det står ti Cadillacer plantet i åkeren med fronten ned. Graffiti så ikke ut til å være noe problem, så med mellomrom blir bilene malt over og en kan begynne på nytt. Deretter dro vi videre til midtpunktet på Route 66, hvor vi fikk lunsj. Her var det prærie så langt vi kunne se, prærien endte i horisonten. Da settlerne kom hit på 1800 tallet, var gresset mannshøyt. Når da området er helt flatt er det ikke lett å finne hjem. Så når de skulle ut å jobbe satte de opp staker for å finne veien, derav navnet Staiked Plains. Herfra dro vi til grensen for tidssonen som ligger i en Gost Town. Her kunne vi stå med beina både på kl. 12.00 og 13.00. Etter hvert som vi dro vestover forandret landskapet seg. Fra den flate prærien i Texas til bakker og mesa-platåer i New Mexico. Horisonten og landskapet gikk ikke i et lengre. Ragnhild overtok kjøring med meg bak, klar til filme det som eventuelt måtte dukke opp. I nord var det et enormt skybrudd med lyn og torden. Jeg er glad vi ikke var i nærheten av det. Området var tilnærmet gudsforlatt, hvor man hadde forlatt husene slik ting var, mens siste mann slo av lyset. Området som gud forlot og djevelen glemte. Vi valgte bevist den gamle veien og havnet selvfølgelig midt i et gjørmehull som var vasket ut i veien av siste regnskyll. Alle kom seg gjennom uten nedlegg. Like etter kuttet en Harley igjen, den gamle kjente med elektriske problemer. Nå var det slutt og den byttet plass med Sportsteren på tilhengeren. Kvaliteten til produktene fra Milwaukie er nok ikke helt på topp. Ved fremkomsten til Santa Rosa dro vi rett til The Blue Hole. En naturlig vannkilde med konstant temperatur på 18 grader og nydelig vann. Etter å ha prøvd svømmeferdighetene en stund dro vi tilbake til motellet for litt kontroll av bassenget, fortrinnsvis med en øl i handa. Etter en bedre sterk mexikansk middag ble nok en vellykket dag avsluttet med en pils. |
Dag 7 Santa Rosa – Alberqurgue |
Vi våknet opp i Santa Rosa til nok en nydelig dag. De andre hadde vært på bilmuseum i går uten at jeg visste det. Så jeg stod opp tidlig å reise bort. Vi har vært litt slappe med påkledningen i det siste, men når det er 35 grader er det ikke lett å holde gamle tradisjoner i hevd. Så det ble solbriller, sol olje, T-skjorte og olabukse, og ingen hjelm, dessverre. Det var nok av ting der som kunne få en stakkar til å bruke for mye kroner. Men, de hadde ikke bilen min, en 57 modell Corvette Stingray rød og hvit. Det er fare for at den dagen jeg finner en, blir det brukt mye penger. Etter en enkel frokost i solen, bar det av gårde på Interstaten et stykke igjen, Ragnhild kjørte. Så tok vi inn på gamle Route 66 mot Santa Fe, hjembyen til Morgan Kane. Etter hvert som vi nærmet oss,, forandret også terrenget seg, fjellene reiste seg, og det dukket opp små canyoner her og der. Noen hus dukket hist og her. Jeg skjønner ikke hva folk kan leve av her, det er jo ikke noe annet enn sol og svidd prærie. Vi fikk oss også en tur gjennom Lincon County, hvor Billy the Kid og Pat Garret herjet som verst. Trond lurte alle til å tro at vi hoppet over kirken hvor Billy the Kid ble gift. Så vidt jeg vet så var han aldri gift. Det er ikke alt i cowboy bøkene som er sant. Santa Fe viste seg å være en utrolig by. Det er lovfestet at ingen hus skal være over en viss høyde, de skal være i samme stil og samme fagre. Hadde det ikke vært for bilene kunne du vært satt hundre år tilbake å oppleve skuddveksling mellom Morgan Kane og Clay Allison. Etter en bedre lunsj samlet vi sammen alle sammen. Reiselederne våre hadde dratt i forveien til Albrgurgue med to ødelagte sykler. Da vi skulle hente syklene var det bøter ute og gikk. Amerikanerne skjønner ikke at du parkerer fem sykler på en bilplass og betaler en gang. 15 dollar til noen utvalgte, jeg slapp unna. Jeg hadde fått en vei beskrivelse som vi skulle følge. Avstandene var litt gale, GPS`en hadde vel hikket, ellers så gikk alt som varm kniv i smør. På veien var vi innom et lite sted som het Madrid, stedet for hippiene fra 69 som ikke oppdaget at verden har gått fra dem, på godt og vondt. De dyrker alt de trenger, sannsynligvis også sitt eget gress, og alt så meget hyggelig ut for de 340 innbyggerne. Deretter var det et stykke på en meget hyggelig svingete vei, den første her i USA, men det ble ikke så mye ut av det, siden enkelte av deltagerne er vaksinert mot svinger. Etter ankomsten til motellet ble det å hente noen pils, på badebukse og ha en meget hyggelig sammenkomst før middagen. Middagen ble en pizza på den nærmeste snackbaren, etterpå gikk vi tvers over gaten til en meksikansk restaurant for en kaffe og klyster. En kan si mye om amerikanerne, men noen gourmeter er de ikke i mat og drikke veien. Noen skulle ha konjakk og forbauselsen var stor da den ikke skulle blandes med is eller vann og ikke skulle serveres i store vannglass. Det tok også en tid før kaffen kom, kaffe til konjakk var ikke dagligdags. Måleglasset var ikke eksisterende så det var rause glass. En liten Bailey`s og en Contrau var så stiv i prisen at en kunne bli edru av mindre. Men laget var hyggelig. |
Dag 8 Alberqurgue – Holbrook, Arizona |
Igjen var en av syklene reparert og vi måtte til Harley dealeren. Men hva hjalp det når de ikke en gang hadde kikket på den, selv om den var levert kvelden før. Ferden ble lagt til Eaglerider for å se om de kunne ha en sykkel som kunne brukes isteden., men den gang ei. Så det var bare å dra av gårde. Etter et stykke på Interstaten døde den igjen og vi tok første exit for å vente på de andre. Her hadde en av førerne sovnet og registrerte ikke at de andre var i ferd med å stoppe. Deretter fulgte panikkbrems og rett på trynet. Alt etter læreboka for de som ikke har vært på kjørekurs. Problemet var at sykkelen tok med seg en annen i fallet slik at der lå nå to stykker på asfalten. Ingen store greier, litt skrubbsår og såret stolthet, men det gikk stort sett bra, bortsett fra den ene som var litt herpet. Etter en stund dro vi videre, mens de som hadde vært over ende, måtte vente på policen pga forsikringen. Vi fulgte nå gamle Route 66 mot Continental Divide, som er vannskillet i New Mexico. Her tok de som måtte vente oss igjen slik at vi nå var samlet alle sammen. Klokka ble også skrudd nok en time tilbake, nå er vi 9 timer etter Norge. Etter en kort stund på Interstaten begynte det å regne og det ble etter hvert ganske utrivelig, slik at da vi kom til Painted Desert bestemte drøyt halvparten seg for å dra rett til motellet, mens vi andre ville ta rundturen. Det var det eneste regnværet vi hadde under kjøring og varte tre timer. Ragnhild var litt uheldig siden det var hennes tur til å kjøre. Været ble fort mye bedre og området kan egentlig ikke beskrives, men må oppleves. Det ser ut som om noen har tatt en pannekake og tømt midten for alt, slik at avstanden opp til mesa`en rundt er ca. 200 meter. Deretter har den slitt og erodert alle kanter slik det nå fremstår som et månelandskap, men med hvilke fantastiske farger, som hadde vært enda bedre med sol. Nå bestemte vi farten selv så det gikk mest i 15 – 20 miles. På den samme rundturen kjører en også gjennom Petrified Forest som er et område med forsteinede trær. Ingen er helt sikker på hva som har skjedd, men trærne, som er millioner av år gamle, er blitt til stein. Deretter var det inn i solnedgangen og rett frem i en time til Holbrook. I Holbrook skulle vi ta til venstre ved en Shell stasjon. Tror du vi leita, Shell skiltet var maks 20 x 20 cm på en postkasse. Det ble en bedre middag sammen med de andre med øl og historier ved et stort langbord. |
Dag 9 Holbrook – Grand Canyon - Willams |
Etter en kort tur på Route 66 kom vi frem til Winslow Arizona. Det eneste byen er berømt for, tror jeg, er at Eagles har laget en sang om den. Verselinjen er på melodien Take it Easy
Standing on the corner of Winslow Arizona Handelsstanden har selvfølgelig gjort det meste ut av situasjonen og satt opp en statue av en trubadur med en gitar. Dessuten blir melodien spilt om og om igjen, slik at du skal legge igjen meste mulig penger. Men, dama i butikken var ok, og utvalget brukbart. En stor kjede prøvde å presse henne ut, så vi gikk alle sammen til ”the underdog”, lurte dem denne gangen. Fra Winslow bar det ut på veien igjen mot Grand Canyon. Vi klatret stadig høyere og til slutt passerte vi 7000 fot, ca 2.300 meter. Temperaturen dalte i takt med at vi klatret oppover og til slutt ble det ganske kjøling. På veien ned på andre siden steg den tilsvarende og da vi stoppet for en lunsj var nok temperaturen opp i 40 + igjen. Nå tok vi av mot det store eventyret, Grand Canyon. Vel opp var det ut på kanten for å ta i øyesyn et av de store naturundre på denne planeten. Colorado River har gjennom millioner av år gravd seg ned i fjellet og formet landskapet. Når en står oppe på kanten, blir menneskenes graving litt knuslete. Det blir litt som maurtua i forhold til Lysebotn og Prekestolen. Området er enormt, avstanden til bunnen må være mange hundre meter og forskjellen i bergarter og erosjonen gir et imponerende skue. Det meste er tilrettelagt slik at en kan se området fra forskjellige vinkler. For en med høydeskrekk er ikke området det mest gunstige, men la ikke det skremme deg, for da går du glipp av et av verdens naturlige vidundre. Etter en kjempefin dag fortsatte vi til Williams og mot motellet. Vi hadde nå delt oss i flere grupper siden noen hadde lyst på en helikoptertur mens vi stod over. Vi var fire sykler som dro sammen, meget erfarne alle sammen, så tempoet var greit. Gøy å få strekt gassviren litt. Turen gikk greit i aftensolen, litt kjølig, men helt greit. For de som skulle ha med seg solnedgangen, ble turen en utfordring. Selv om det er mye lys på en Harley hjelper ikke det noe når alt peker i hytt og pine. De kom frem noe stive, mens vi satt med en kald pils og koste oss. På kvelden var det bestilt felles middag og det ble en opplevelse av de sjeldne. Ikke på grunn av maten, for ingen skal beskylde det amerikanske kjøkken for å være for gourmeter, men på grunn av de personene vi har den glede å reise sammen med. Karaoke aften med litt drikkevarer, dans og musikk og en fin fest. Noen engelske gjester var også med på Karaoken, de hadde en topp aften i lag med gale nordmenn. Frode hadde bursdag og ble feiret med bursdagssangen til alle andres store fornøyelse, selv om de ikke skjønte så mye. Avreisen neste dag ble utsatt. |
Dag 10 Williams – Laughlin, Nevada |
Første stedet vi kom til var Seligman. Her bor brødrene Delgadilo som var noen initiativtagerne til å få Route 66 tilbake i brukbar stand og skiltet. Den ene driver byens snackbar og den andre er byens barberer. I snackbaren får du gratis show når du handler, er du ikke forsiktig tømmer gutta lommeboka og deler det de ikke skal ha til de andre i baren. Per fra Bergen, fikk ståpels da han så jernet på firehjul utenfor baren, en Corvette siste modell. Per sikla over hele bilen før eieren dukket og gav Per nøklene slik at han kunne ta seg en liten spinn i Main Street. Dette må være det beste Per har gjort med buksa på i hele sitt liv. Jeg har aldri sett en mann glise sånn som han gjorde. Deretter satte vi kursen mot Kingman, og det ble varmere og varmere. Det var stort sett ørken vi kjørte gjennom, begynnelsen på Mohave – ørkenen. Etter en stund stoppet vi for påfyll av vann, og der stod drømmen. En Corvette Stingray 57 modell og tilnærmet strøken med originallakk. Eier hadde avslått et bud på 50 store, dollar må vite, så jeg kjøpte en kopi som gikk i toppbagen. I Kingman dro noen av gårde til Las Vegas for å kjøre opp og ned stripa, mens resten av oss dro mot gruvebyen Oatman. Og endelig det finnes veier med svinger også i USA. Det var ikke helt som Lysebotn, men på sykler som er bygget for rett fram og veier 370 kg tom kombinert med dårlige veier, så ble det litt smågøy allikevel. Muldyrene har overtatt i Oatman, da gruvene ble stengt, ble alle muldyrene sluppet fri og går nå løs i gatene og dr…. Spesielt om ikke annet. Det begynte å bli ettermiddag og heten var meget merkbar på veien på Laughlin og hotellet. Her skulle vi ligge på hotell for første gang. Laughlin ligger i Nevada og ikke på Route 66, men veien dit og opplevelsen gav det en ekstra spiss. Nevada har gambling, og gjett om det var banditter og Black Jack bord der. Noen av gutta fortrakk å sponse finansene i Nevada. Beste mann tapte 300 dollar, beste mann i andre enden hadde gevinst på 4 dollar. Det var også en opplevelse. |
Dag 11 Laughlin – Barstow California. |
De som dro til Las Vegas kvelden før hadde kommet etter i god behold og det ble en bedre frokost før det var ut i varmen igjen. Veien til Barstow kan egentlig beskrives med et ord, ørken. Det ble en varm opplevelse med temperaturer på over 40 grader. Kjøreutstyret er blitt meget begrenset etter hvert, så det er bra at ingen har gjort noen store rundkast. For å unngå den verste heten dro vi tidlig, men ut på dagen har du ikke noen alternativer. Det går for så vidt greit så lenge sykkelen triller, men så fort du stopper er det som å stikke hodet inn i en pizzaovn. Vi fant gudskjelov en bensinstasjon hvor vi kunne stå under tak. Nå var temperaturen oppe i 46 grader, det er varmt. Jeg kan ikke skjønne hva folk lever av på disse stedene, dem kan jo ikke klippe håret på hverandre alle sammen. Du får forresten en viss forståelse av hva bilen betyr her. Veien gikk rett i nærheten av toget over mange mil, så det dukket stadig om 100 vogners tog med tre lokomotiver. Gjør du pumpebevegelser til dem får du som regel togfløyta i retur. I Barstow var vi innom det siste museet på Route 66 og de siste suvenirene ble kjøpt inn. På kvelden havnet vi på en bra restaurant på andre siden av gata. Per prøvde å sjarmere serveringsdama. Det går ikke å sjarmere dama når svigermor eier sjappa og dama er halvparten så gammel. På den annen side, dama hadde det gøy hun. Hun lærte i hvert fall uttrykket for dritings, kanon, så nå går det mange kanoner løs i Barstow California. |
Dag 12 Barstow Los Angeles |
Nå tok vi av fra Interstaten med en gang og dro av gårde retning San Bernadino fjellene. Etter en times tid bar det oppover og fra ørkenlandskapet kom vi opp i noen nydelige områder rundt Big Bear City og Lake Arrowhead. Det var et fantastisk område og jeg skjønner godt at dette er rekreasjonsområde for Los Angeles. Når dette skrives, i slutten av oktober, hører vi hver dag om enorme skogbranner i området. Mange tusen hus skal være gått tapt og 15.000 mennesker evakuert fra Big Bear. Det må være en katastrofe av dimensjoner, jeg er bare glad for at vi fikk oppleve dette før tragedien skjedde. Noen av oss med horn i panna dro av gårde før de andre. Vi var seks stykker, men Peppe gav seg ganske fort. Harley med fotbrett er ikke bygget for å kjøre roadracing. Det ble litt gnister i noen av svingene, men jeg skvatt mer av hylinga til Ragnhild enn at det subba. Det var faktisk ganske gøy selv om sykkelen absolutt ikke er bygget for dette. Dag har bodd i området i 9 år så vi dro på jakt etter huset og fant det. Hyggelig for Dag som fikk se igjen barndomshjemmet. Mens Dag ble igjen for å snakke litt med de som eier huset nå, dro vi andre for å spise lunsj. Ragnhild og jeg valgte salat, det er den største salaten jeg har sett. Det ente opp med at vi spiste opp kyllingen og lot resten stå. Jeg var stappmett. Nå var det ned fra fjellene og inn til LA. Vi tok en lite oppsamlings prat før vi dro ut på Interstaten. Det var 15 mil med opptil syv felter Interstate hele veien og 70 miles i timen. Det var noen som var litt bleke om nebbet da vi dro av gårde, men det gikk utrolig bra. Det eneste er vel at du er ikke nødt til å kjøre i 70 selv om det er lov, det hadde holdt med 60 miles i timen, så hadde det blitt mindre stress for de bakerst. Guiden kan jo tenke på dette til neste tur. Alle kom vel frem til Eagelrider og syklene ble levert, bortsett fra de som hadde kollidert gikk alle gjennom kontrollen, også Sissel sin som var ren og nyvasket, så ingen så noe etter møtet med grusen. De som skulle reise hjem neste dag dro til Santa Monica Beach for det er et must for alle som besøker LA. Vi andre slappet av før avslutningsmiddagen sammen med en fantastisk gjeng. Peppe holdt en liten tale og fikk satt ord på mye det vi andre følte, selv om det var litt vemodig at det nå var slutt. Elleville Willy hadde 62 års bursdag så han ble feiret vel og lenge i baren etterpå før vi tørnet inn. Neste dag reiste vi alle hver til vårt, noen hjem, noen til New York og noen skulle til San Diego. Ragnhild, Helge og vi skulle ta 12 dager til på biltur i California. Det er det eneste vi angrer på, vi skulle hatt sykkel disse dagene også. |
Oppsummering |
Hva skal en si? Selv nå to måneder etter klarer jeg ikke å sortere inntrykkene, de er for mange. Men en ting er helt sikkert, det har vært den beste ferien Ragnhild og jeg har hatt noensinne. Vi har vært sammen med en gruppe døtre og sønner av Norge som vi hadde det utrolig gøy sammen med. Til andre som går i tanker om å ta turen, gjør det. Dere kommer ikke til å angre. Greit, det koster litt dukater, men dere får en utrolig opplevelse. Hvis dere treffer en gjeng mennesker som er halvparten av de vi traff, blir det uforglemmelig. Du treffer en guide, Trond tut tut Moberg som vet om de riktige stedene og menneskene langs Route 66. Du får en mc som er ”annerledes” å kjøre og et landskap du aldri har sett før. Du treffer hyggelige mennesker og har minner for livet. Men, jeg kommer aldri til å kjøpe Harley, 7 av totalt 21 sykler måtte repareres underveis og en ble gitt opp, de var alle 2003 modeller. Nå planlegges en tur til sommeren for liten gjenforening og litt pen kjøring på norske veier. Tusen takk alle sammen for den opplevelsen dere gav oss. Ragnhild og Terje |